Gå til sidens hovedinnhold

Alt blir bra?

Leserinnlegg

Jeg kommer over mange vinklinger på coronasituasjonen for dagens ungdom om dagen ... men denne artikkelen får meg til å tenke over hvilket syn våre unge lovende har på tilværelsen og hvilke forventinger de har til livet. Ikke minst er det veldig avslørende for hvordan de ser på seg selv når deres muligheter for å delta (og bidra) i det sosiale og i samfunnet er begrenset.

Artikkelen sier ... «Tallenes tale er tydelig» ... det er flest ungdommer som syns det har vært tungt.

Ingen tvil om at dette året har vært tragisk, tøft, rart og krevende, også for oss voksne (som hvert fall skal være det etter antall år) som har mer erfaring og som i utgangspunktet skal takle motgang bedre. Men jeg klarer ikke la være å lure på om vi har skapt en utopi for våre barn og unge som avslører seg med en stresstest som coronakrisa faktisk er? ...

Jeg lurer på om vi har sagt «Så flink du er!», «Så fin du er!», «Så dyktig du er!» så mange ganger at vi har glemt å elske dem for den de egentlig er, og ikke for hva de er kapabel til?

Mon tro om vi alle lurer på hva det er igjen å elske når vi ikke lenger har et visuelt publikum til å applaudere våre prestasjoner? Hva skal mennesker beundre oss for når planer og ambisjoner blir utsatt på ubestemt tid?

Jeg føler jeg må pirke litt i dette spørsmålet ... om de unge opplever en maktesløshet og ensomhet, fordi det ikke finnes en rolle å spille ut i nettundervisning på Zoom eller Teams?

Coronakrisa har etterlatt oss alle mer eller mindre strippet tilbake ... plutselig er vi virkelig ikke noe annet oss selv med hud og hår ... uten muligheter til å legge til noe ekstra. Alene i vårt eget selskap. Har vi lært våre unge å være sin egen venn?

Hvis du, unge menneske, tror at du må prestere for kjærlighet og bekreftelse, så tar du feil.

Du er elsket og skapt for en hensikt som overgår fenomenet prestasjon. Det kan jeg fortelle deg.

Jeg lurer også på om vi akkurat har blitt tatt i å holde våre unge for «narr» ved å gi dem ett inntrykk av at livet er konstant optimalt ... Vi som voksne vet med oss selv at det ikke er sant, men alt vi vil er bare at barna våre skal være lykkelige. Vi skaper forventninger, gjør hverdagen til en fest for dem, og holder dem samtidig lykkelig uvitende om at livet består av flest hverdager.

Er vi skyldig i å gi dem ett inntrykk av at livet skal være en konstant lykkerus av spennende sosiale happenings og adrenalinfylte aktiviteter uten å spørre oss selv om antall aktiviteter er lik livskvalitet?

Vi melder på våre barn og unge på et x antall aktiviteter fordi vi vil at de skal være påkoblet ett sosialt nettverk. Vi vil ikke at de på noen måte skal føle seg utenfor. Og det er riktig det. Men jeg skjønner at det er tøft for barn og unge å forholde seg til avlyste arrangementer når vi har overaktivisert hverdagen fra de var 3 år. I vår intensjon på etterjage barna med godhet, tror jeg vi heller står i fare for å stresse de fra aktivitet til aktivitet og til slutt ren og skjær utmattelse. Barn og unge er naturlig topptrente til å lese av omverdenens forventninger, og de gjør sitt ALLER beste for å møte de i påvente av betingelsesløs kjærlighet. Jeg skjønner at det er tøft for barn og unge når de plutselig står på bar bakke uten sansestimulansen de er vant med. De har aldri lært seg å forholde seg til et visst nivå av ro ... eller hva verre er ... kjedsomhet ...

Unge menneske, jeg vet du søker tilhørighet ... Og i kraft av å bare være til, så hører du til! Det finnes ikke et miljø, vennskapskrets eller omgangskrets i denne verden som kan gjenspeile din verdi. Du setter et avtrykk i din omverden fordi det bare er en av deg ... du bare ser ikke deg selv utenfra.

Til slutt ... om du føler at du har mistet ett år til corona, så vil jeg oppmuntre deg med følgende ... samtidig pirke litt i følelsen av at du har mistet ett år som du burde ha «utnyttet» til det fulle fordi det er «nå du er ung». Og det er fakta ... det er nå du er ung og flere muligheter er naturlig nok utsatt på litt ubestemt tid ... Så når samfunnet åpner opp igjen og sjansene byr seg i fremtiden ... hopp på det flyende teppe av muligheter og se hvor det tar deg!

Men sannheten er at hvis det ikke hadde vært for dette året ville du ikke visst hva du hva du var kapabel til utholde. På grunn av akkurat dette året vet du litt mer om hva som virkelig betyr noe. På grunn av dette året vet du at selv om vi har måttet venne oss til en ny normal, så vil du erfare at kommer det en ny dag og solen vil skinne igjen. Det virker som et paradoks, men på den andre siden av en lang mørk tunnel så er det mulig å være takknemlig for tunge prøvelser fordi den forandrer deg inside out. Til det bedre.

Det virker som et paradoks, men selv om omstendighetene tilsynelatende er håpløse, er det faktisk mulig å være takknemlig og tilfreds i seg selv allikevel.

Hvis du, unge menneske, føler at du har mistet et år til corona, så skal du vite at du i denne perioden fant visdom du kan ta med seg videre. Dette også kommer til å passere. This too shall pass! Det er derfor alt blir bra.

Ingrid Lindeland, barnehagelærer, Kjeller

Kommentarer til denne saken