Det er fire uker siden Russland angrep Ukraina. Det som skulle bli en rask erobring av hovedstaden Kyiv og innsetting av et prorussisk marionettstyre, er blitt en hengemyr for Vladimir Putin. Krigen er trappet kraftig opp med massiv bombing av ukrainske byer. Tilbake ligger ruiner. Millioner av ukrainere er drevet på flukt, internt i eget land eller til nabolandene.

En rekke flyktninger har allerede ankommet Norge, og kommunene er bedt om å bosette 35.000 ukrainere, 1400 av dem på Romerike. Statsminister Jonas Gahr Støre og regjeringen har opprettet luftbru for å avhjelpe Moldova og har sagt at det kan bli aktuelt å bosette så mange som 100.000 ukrainere på flukt fra krigen. Antallet vil naturligvis avhenge av krigens varighet.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) tegnet et dystert bilde da hun tirsdag holdt sin utenrikspolitiske redegjørelse i Stortinget. Hun snakket om en reell fare for en humanitær krise i Europa.

I en slik situasjon må naturligvis Norge stille opp, og det er godt å se at ukrainerne – i all hovedsak kvinner og barn – er møtt med raushet, hjertevarme og dugnad. Flyktningene får midlertidig kollektiv beskyttelse. Meningen er at de skal returnere når krigen er over. Det er naturlig at man ønsker seg tilbake til hjemlandet.

Vi må likevel regne med at en del av flyktningene ønsker å bli i Norge på varig basis, framfor å reise hjem til et krigsherjet land, slik tilfellet var med mange flyktninger fra Bosnia og Kosovo på 1990-tallet. Men siden familier er splittet fordi ektemenn ikke får reise ut av det krigsherjede landet, er situasjonen annerledes nå. Men blir oppholdet i Norge langvarig, øker sjansen for at flere ønsker å bli værende.

Selv om velviljen er til stede, og kommunene sier de vil strekke seg langt, må vi være forberedt på en tøff tid for kommunene framover. En hovedutfordring – ikke minst i pressområder på Romerike – blir å skaffe nok boliger. Mange av flyktningene bærer også på vonde opplevelser og traumer som må bearbeides av helsevesenet. Som Mental Helse påpeker, er den psykiske folkehelsa allerede under press etter to år med pandemi, isolasjon og ensomhet.

Vi står overfor krevende oppgaver, men utgangspunktet er bedre når vi alle bidrar med solidaritet, velvilje og vennlighet.