Dødens skog

Artikkelen er over 4 år gammel

194 menn ble fraktet til Trandumskogen i løpet av krigen. Ingen av dem kom levende ut igjen. Klikk på bildene over og les hver enkelts historie.

DEL

Trandumskogen er full av gravsteiner. Skogen ligger rett ved Oslo lufthavn, og under 2. verdenskrig var den en dødens skog. Tyskerne kjørte krigsfanger fra hele landet til skogområdet, de fleste var arrestert etter å ha drevet motstandsarbeid.

For 194 menn ble reisen til skogområdet i Ullensaker deres siste. Fangene ble oppstilt på gravkantene, skutt i nakken og stablet i massegraver.

– De ble fraktet hit i løpet av natta, og skutt før det ble morgen, sier Trine Grønn Iversen, avdelingsleder for Ullensaker museum.

SE VIDEODOKUMENTAR:

    Se den unike minidokumentaren som Romerikes Blad har laget om hva som skjedde i Trandumskogen under 2. verdenskrig

    Jobbet i flere år

    I flere år har museet jobbet med å finne ut mer om et av de mørkeste kapitlene fra Romerike under krigen. I sommer åpner de en utstilling der publikum får oppleve og lære mer om hva som foregikk. Kanskje bedre skjønne hvorfor det er reist en stor laurbærkrans hogd ut i granitt, godt synlig for alle som oppsøker området.

    Den har inskripsjonen : «I kampen for friheten under krigen 1940–1945 ble her i Trandumskogen 173 nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 briter henrettet av fienden».

    – Det var 10.000 som døde i krigsrelaterte handlinger i Norge under krigen. Rundt 400 ble henrettet. Det betyr at om lag halvparten av henrettelsene foregikk på Trandumskogen, sier Grønn Iversen.

    29. desember 1941 skal en fange ha ropt «Gud bevare fedrelandet», før han og ti andre menn i alderen 25–36 år ble skutt og lagt i en massegrav i Trandumskogen. I dag heter den «Grav 18». Her lå de første som ble henrettet og gravlagt i skogen. Gravene er nummerert etter hvilken rekkefølge gravene ble gravd opp igjen etter krigen.

    Mennene var fra Stavanger-området, ti av dem ble dømt for å ha spionert til fordel for England, den ellevte for å ha hatt et våpenlager.

    – Tyskerne hadde egne domstoler. De fleste av de henrettede var dømt, men ikke alle, sier Grønn Iversen.

    LES OGSÅ: Flyktet på vei til sin egen henrettelse

    Mange fra Grini

    Majoriteten av fangene som ble henrettet på Trandumskogen hadde først sittet fengslet på Grini i Bærum. Den tyske offiseren Oscar Hans var sjef for henrettelsene, og hadde fått navneliste og skriftlig ordre fra gestaposjef Heinrich Fehlis. Fangene ble fraktet fra Bærum til Ullensaker på lastebiler med presenning over.
    Da de kom til Trandumskogen ble de ført fram til hullene som var gravd opp. Dommen ble lest. Fangene hadde bind for øynene og var bakbundet, noen ganger to og to sammen.

    – Alle ble skutt samtidig på kommandoen «Feuer». Henrettelsene skulle foregå i hemmelighet, derfor ble mennene som ble fraktet hit skutt tidlig om morgenen, før de ansatte skulle på jobb i Trandum leir, som ligger like i nærheten, sier Åse Wethal Holen, kulturhistoriker og tidligere ansatt ved museet i Ullensaker. Hun har jobbet mye med innsamlingen av materialet som museet bruker i undervisning.

    Ifølge henne hadde flere av mennene som ble henrettet begått mindre forbrytelser.

    – Men denne mangelen på logikk er vel også litt av krigens natur, sier Wethal Holen.
    Tre av dem som ble henrettet var fra Romerike: Karl Frithjof Schei fra Nes, Kaare Hexeberg og Oskar Haakon Johannessen, begge fra Nittedal.

    Schei ble henrettet da han var 49 år gammel, 7. september 1942. Han var løytnant og sjef for motstandsgruppa Milorg i Nes, og ble lagt i grav 14 sammen med seks andre menn, fem av dem hadde vært medlemmer i Osvaldgruppen.

    Hexeberg og Johannessen tilhørte også Milorg. De ble henrettet 3. juni 1944, bare 33 og 24 år gamle, etter å ha blitt arrestert av tyskerne 22. august 1943. De ble lagt i grav sju sammen med tre andre unge menn fra motstandsgruppa.

    For å ikke vekke mistanke når de transporterte fanger inn og ut av skogen, bygde tyskerne en øvingsskytebane for tanks i 1942.

    – De få naboene som fantes var vant til å høre skudd både natt og dag, så området egnet seg godt til henrettelser, sier Grønn Iversen.

    Slutt etter rømning

    Etter at en fange klarte å rømme under en fangetransport på vei til Trandumskogen i 1944, ble det slutt på henrettelsene i skogen. Krigen gikk mot slutten, og tirsdag 8. mai 1945 var den tyske okkupasjonen over. I løpet av natta hadde tyske styrker over hele Europa kapitulert og overgitt seg. I Romerikes Blad var tittelen på forsiden «Norge er atter fritt».

    – Våre sinn er fylt av glede, våre hjerter av takknemlighet mot dem som falt i kampen og mot alle som var med og kjempet seieren fram, sto det i artikkelen, som hadde sitert Hjemmefrontens ledelse.

    Til tross for at de hadde lagt ned stor innsats for å holde henrettelsene hemmelige, visste flere hva som hadde foregått. Etter frigjøringen ble Trandumskogen derfor undersøkt. Tomhylsene var fjernet og torva lagt tilbake, men det var skuddmerker på trærne. I juni ble de første massegravene funnet, og de var ikke så vanskelige å få øye på.

    – For at likene raskere skulle gå i oppløsning, strødde de på ulesket kalk. Den gjorde samtidig jordsmonnet lite egnet for trær og andre vekster, ingenting ville gro på gravene, sier Grønn Iversen.

    Oscar Hans, offiseren som hadde vært sjef for henrettelsene, ble tatt til fange og måtte vise politiet hvor gravene var. Ledende NS-folk, landssvikfanger og noen tyske gestapister ble satt til å grave opp gravene og bære ut de døde kroppene, som lå fra 30 cm og mer ned i bakken.

    – Mange landssvikere nektet for at det hadde skjedd henrettelser og mente at det bare var britisk propaganda. De ble derfor tatt med på dagsturer til Trandumskogen, så de med egne øyne kunne se hva tyskerne hadde gjort. En av dem var Vidkun Quisling, sier Grønn Iversen.

    Led pinefull død

    I løpet av fredssommeren var alle likene gravd opp og fraktet til Rikshospitalet for identifisering. Obduksjonen viste at noen hadde lidd en pinefull død. De hadde sand og grus i lungene og må ha vært i live da gravene ble fylt igjen.
    Da likene var identifisert, ble de fraktet til hjemstedene, der de fikk begravelser på en lokale kirkegårder eller i egne minnelunder.

    I dag ligger det derfor ingen begravet i Trandumskogen, og det tidligere retterstedet er et populært friluftsområde. Trandumskogen brukes også som en del av den kulturelle skolesekken i Ullensaker, der skoleklasser får se gravene og høre om fangenes skjebne. Stedet benyttes også til kristne og humanistiske konfirmasjonsleire. Men de nummererte gravsteinene vitner om skogens mørke historie, og 8. mai hvert år legges det ned blomster både ved minnesmerket og ved gravene.

    Selv om det er satt opp skilt om at området er fredet, har området ingen formell fredningsstatus. Tidligere i år gikk Fortidsminneforeningens leder, Ola H. Fjeldheim, ut og ønsket denne formelle fredningen til årets 8. mai-markering. Nå er Trandumskogens vernestatus foreslått endret til høyeste vernekategori i rulleringen av kommuneplanen. I tillegg er kommunen i dialog med Riksantikvaren og Forsvarsbygg om en mulig fredning etter kulturminneloven.

    – Vi har nylig vært på en befaring, sier Marit Lødemel, kultursjef i Ullensaker.

    Hvilken vernestatus skogen får, blir trolig avklart i løpet av året, men neppe til årets markering.

    Minnes 8. mai

    Når frigjøringsdagen skal markeres, er det Øvre Romerike Forsvarsforening sammen med Veteranforeningen Tysklandsbrigaden og Sessvoll Garnison som vil sørge for at de som ga sine liv i kampen for frihet og fred blir minnet.

    I Romerikes Blad var det ikke bare takknemlighet som sto sentralt, det var også et ønske om å se framover. Dette sto det også skrevet i avisa 8. mai for 70 år siden.

    – Krigens oppgaver er løst, fredens oppgaver venter. (..) Sammen skal vi bygge landet opp igjen som et bedre, rikere, lykkeligere hjem for alle.

    **Navn, portretter og informasjon om dem som ble henrettet er publisert i samarbeid med Akershusmuseet. På enkelte er det oppgitt ulike dødsdatoer i forskjellige kilder, det skyldes blant annet at noen av henrettelsene foregikk over flere dager. Det meste av informasjonen er hentet fra «Våre falne 1939-45» som ble utgitt 1949-1951 etter et initiativ fra regjeringen i 1945. Vi publiserer bilder av de som ble skutt i Trandumskogen etter tillatelse fra DIS-Norge.**

    Video: Se den unike minidokumentaren som Romerikes Blad har laget om hva som skjedde i Trandumskogen under 2. verdenskrig:

    Artikkeltags