I en kollektiv dugnad vi ikke har sett maken til stod samfunnet side om side (med avstand!) i kampen mot trusselen mot oss alle: Koronaviruset. Covid-19.

Ulike land, med regjeringer utgått fra ulike politiske ideologier, stod sammen om å ville bekjempe koronaviruset sammen – med de midlene som framstod som nødvendige, til tross for st de ville begrense friheten til hver enkelt av oss.

Det har gått 1.000 dager. Vi kan dessverre ikke konstatere at vi har slått koronaviruset knock-down, men mange har overlevd der de ellers ville ha bukket under. Og vi har lært noe viktig som samfunn, både lokalt, nasjonalt og globalt: Om vi står sammen, blir vi bedre i stand til å beskytte enkeltindividet. Dette er verdifull læring.

Klimatrusselen er like reell.

Klimatrusselen vil (fortsette å) ta liv, men den er kommet snikende og forsterkes dag for dag uten at det nødvendigvis tvinger fram endret atferd i samfunnet eller hos enkeltindividet. Hvorfor? Vi trenger en lokal, nasjonal og global ledelse som tør å ta de nødvendige midlene i bruk for å verne befolkningen og dermed oss alle fra den faren som ikke føles like håndfast som et koronavirus i omløp.

Som enkeltindivider kan vi ikke avgjøre klimapåvirkningen på oss gjennom en 15-minutters hurtigtest. Dermed blir det for mange så vagt, og bekymringen blir borte i tidsklemme og hverdagens gjøremål.

Nå er det faktisk en god ting at befolkningen ikke bryter ned mentalt av klimatrusselen, men vi trenger en politisk ledelse både lokalt, nasjonalt og globalt som tar kollektivt ansvar og sørger for å sette i gang forebyggende og avbøtende tiltak uten å vente lenger på «bevis» eller at problemet skal løse seg selv på magisk vis.

Bruk 1.000-dagersmerket til å reflektere over hvor langt denne erfaringa har brakt oss som samfunn. La oss bygge videre på denne kollektive styrken!