Kvelden startet ganske behagelig. Jeg var på en fest på et uspesifisert sted i Oslo, og ølen rant over i dimensjoner. Verten sørget virkelig for at de blakke gjestene hans også fikk delta i den alkoholpåvirkede stemningen. Veldig trivelig.

Men man må jo dra til slutt, og det er da jeg og en bekjent bestemmer oss for å skrive på diverse objekter på vei hjem. Som du sikkert forstår er det graffiti det dreier seg om. Vi har hver vår tusj, relativt små. Veien er ikke lang, så dette burde gå uten noen problemer. Eller, vi tenkte sikkert ikke på noen konsekvenser i del hele tatt etter å ha konsumert noen enheter med det elskede borgerdopet, alkoholen.

Så der går vi, sjanglende og utstyrt med hvert vårt skriveredskap. Vi skriver de vakreste fylla-påvirkede ting på søppelkasser, bygårdsdører -og vegger. Når vi begynner å nærme oss sentrum av hovedstaden, svinger en stor politibil inntil fortauet og bråstopper. To politier hopper ut, og ber oss strengt om å bli stående.

– Vi har fått melding om at dere to har tægga, vi!

– Nei, nei, selvsagt har vi ikke det, sier vi.

– Jo da, vi har to vitner som så dere tægge på flere forskjellige steder, deretter fulgte de etter dere mens de ringte oss.

Hva er dette? En sivil-politistat?

Vi får påsatt håndjern og blir plassert i hver vår del av bilen. Den bekjente i baksetet, og meg helt bakerst på plastsetene.

– Kan du hjelpe meg å få på setebeltet, spør jeg.

– Det går nok fint, sier betjenten, vi skal bare rett borti her.

Glattcella. Et rimelig ensformig rom. Gul madrass i et hjørne. I det andre hjørnet, en do og en vask i aluminium. Dopapir er tydeligvis overvurdert. Lyset slukkes aldri, og klokka på veggen minner deg på at det burde være slukket. Et kamera, halvveis skjult bak et mørkt vindu, følger med i tilfelle du skulle bestemme deg for å være mer kriminell i minivaretekten.

Og det fantes visse kriminelle handlinger stående på veggene, kanskje før dette kameraet sin tid. Innrissede navn og utsagn holder seg stadig unge for alle sine gjester. «OSKAR», «ACAB», «ALL», «OSKAR», «OSKAR».

På den ene veggen finner man et lite panel med noen knapper og symboler på. Den ene inneholder musikk. Og om man trykker på den en gang til, kommer en ny kanal med musikk. Totalt tre spillelister med musikk som ikke engang prøver. Og volumknapper.

Øverst på panelet er det en knapp man kan kontakte en politi med. Jeg leste i en brosjyre kalt «Rettigheter og plikter ved pågripelse» når jeg sto ved skranken på kammeret og oppga personalia. En av tingene jeg lot brenne seg fast i min fordrukne pannebrask, var at man hadde rett på et rent teppe.

Hettegenseren min, med en trå gående gjennom hetta, var ikke tillatt på cella. Jeg er sikkert suicidal. Eller så vet de at det er en god sjanse for at jeg blir det under oppholdet. Hovedsaken er at det ikke ligger noe teppe på cella fra før av. Etter å ha prøvd ut den gule gummimadrassen en stund, visste jeg at kun det teppet ville gi meg noe søvn. På tide å trykke på kontaktknappen. En politi svarer med en gang.

– Jeg må ha teppe, sier jeg noe døddrukkent.

– Jada, kommer snart, høres litt nonchalant fra høyttaleren.

– Når er snart? Jeg fryser og vil sove.

– Bare slapp av. Kommer om fem-ti minutter.

– Okey, da tar jeg tida, sier jeg litt krast, slik at han virkelig fatter poenget om at jeg faktisk fryser og trenger det teppet snart.

– Jaja, bare gjør det, du.

Irritasjonsnivået mitt har nå overskredet sunn tilstand, og i ren «fight the power»-ånd, begynner jeg å telle ganske høyt inn i panelet. Politien, som fortsatt er aktiv i samtalen, reagerer deretter med å skyte inn andre tall i tellemonologen min.

– 42, 108, 76, 23, 5, 16, du klarer det ikke, du klarer det ikke!

Men i en konsentrasjon jeg ikke kan huske å ha opplevd verken før eller senere, under påvirkning av alkoholen, holder jeg stand, hvor jeg står med lukkede øyne utover i rommet, og teller så høyt jeg bare klarer.

Politien gir seg til slutt. Men ikke jeg. Jeg teller videre for full hals, og samtidig holder styr på hvor mange minutter det har gått ved hjelp av fingrene mine. Når jeg omsider står der med seks fingre utstrakt i været, og akkurat har nådd tallet 59, åpnes plutselig luka på den tungt armerte døra. Bak luka står det en politi med et teppe. Han sier «vær så god», jeg sier «takk». Jeg sov litt den natta.

Rundt klokka åtte åpnes luka igjen.

– Vil du ha frokost, spør en kvinnelig politi.

– Ja, takk.

Jeg blir overlevert en brun papirpose med tre kalde, grove brødskiver, et porsjonsbeger leverpostei, et med bringebærsyltetøy, et med smør og en liten pakke ferdigskivet gulost. I tillegg ble jeg brakt en melkekartong, slike man fikk på barneskolen. Da ble jeg litt glad. Attpåtil spurte politien om jeg ville ha en kopp kaffe.

– Gjerne.

Etter noen timer åpnes nå selve døra. En storvokst, halvveis svensktalende politi sier at jeg må bli med han for å kopiere eksemplarer av fingeravtrykkene mine.

Jeg vet fra før av at dette er noe politiet ikke kan gjennomføre uten mitt samtykke, og jeg vil jo selvsagt ikke øke sjansene mine for å bli tatt for noe som helst igjen. Jeg takker dermed høflig nei. Politien forklarer meg da at hvis juristen på huset mener at det burde gjøres, kan de hente meg med tvang og makt for å få det gjort. Jeg gjentar det politien sa, med et spørsmålstegn bak, for å forsikre meg om at han er seriøs. Han svarer bekreftende, og smeller igjen døra. Mer så jeg ikke til han.

Tiden på en glattcelle går utrivelig sakte. Ingenting skjer. Ingenting. Oppspilthet kan forekomme bare noen på utsiden åpner luka. Man kjenner alt og ingenting helt innerst i ens hode, og ned til tærne. Følelsene man sitter med der inne er vanskelige å beskrive i detalj. Tomhet. Kjedsomhet. Stillhet. Men i mitt tilfelle, ingen anger. Litt sinne. Litt ubehag.

En glattcelle er designet for at den som sitter der, ikke skal ha det bra. Man skal tenke over det man har gjort, og for ens egen skyld, dermed ikke bli nødt til å returnere. Jeg tenkte litt på det jeg hadde gjort. Og jeg synes at å tilbringe over 12 timer på en glattcelle, i tillegg til 11.000 kroner i forelegg for å ha skrevet noen få ord på nøye utvalgte ting, var litt strengt.

Men det er vel det som hjelper.

Skrevet av en anonym zoomer.

(På grunn av sakens natur ønsker journalisten å være anonym)