En historie om kvinnene, maten, og varmen, med hvordan alle kollegene mine forsøker å gifte meg bort-morsomheter.

Jeg ville gi deg et annet bilde av Sudan, enn det du har fått gjennom nyhetene, som bare fokuserer på krig og konflikt, og Darfur og sult.

Jeg ville vise deg det ekte, glade Sudan. Jeg ville nyansere bildet, og vise deg noe hyggelig.

Realiteten vil det dessverre annerledes.

Sannheten er, at i dette landet skjules så mange tragedier bak smilene, at det blir rett og slett umulig å skrive om noe annet.

Menneskene i Sudan, det være seg arabere, afrikanere, nomader, kristne, muslimer eller ateister, er mennesker, som deg og meg, men de har måttet tåle mer enn det skulle være mulig for et menneske å tåle.

Bristepunktet

Så hvor mye tåler egentlig et menneske, før det knekker sammen?

Hvor mye smerte kan et menneske bære før det dør?

Det finnes faktisk kalkuleringer for dette.

Ut ifra anslag om hva mennesker i ulik alder tåler, kombinert med statistikker fra andre katastrofer, dannes kalkyler over hvor mange mennesker som høyst sannsynlig er døde, døende, syke, og truede.

Groteske kalkuleringer, som blant andre Den Internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) må benytte seg av, for å beregne hvor mange som mister livet i Sudan.

Siden konfliktene i Darfur startet i 2003, anslås det at 300 000 mennesker er drept, to millioner jenter er voldtatt, og flere millioner har måttet flykte fra sine hjem.

Mennesker, som lever som flyktninger i sitt eget land.

Konfliktbarn

Noen av disse ender opp i Port Sudan, og mange av dem er barn.

Barn uten foreldre, uten beskyttelse, barn uten trygghet.

På gatene i Port Sudan bor og lever omtrent 700 barn under 18 år.

To tredeler av disse har flyktet fra Sudans konfliktsoner, som Darfur, Kordofan og Sør-Sudan.

De har opplevd store traumer.

I Port Sudan er barna overlatt til seg selv.

Små gutter og jenter, helt ned i sjuårsalderen, som er uten rettigheter i samfunnet.

De er ofre for barnearbeid, og de jobber ofte 12 timers dager med hardt fysisk arbeid på markedet.

I Port Sudan er jeg langt borte fra krigens Sudan, og likevel er lidelsene så til stede.

Her blir sultne barn varetektsfengslet for å ha stjålet småpenger, og idømt 40 piskeslag som straff.

For gatebarna finnes ingen rettferdighet, ingen beskyttelse.

Ingen muligheter til å komme seg ut av situasjonen, de får ikke adgang til skolen.

De får ingen helseomsorg, selv om de er utsatt for sult, infeksjoner, narkotikarelaterte problemer, voldtekt, HIV-smitte og dehydrering i Port Sudans ubarmhjertige hete.

Drop-in

Sudan Røde Halvmåne har jobbet hardt for å hjelpe gatebarna.

Vi startet for et drop in-senter, der de hver dag fikk mat, muligheten til å vaske seg selv og sine klær, samt undervisning og omsorg.

Da barna fikk tillit til oss begynte det å gi resultater, barna kom, mange kom hver dag, og de fikk oppleve at noen brydde seg om dem igjen.

Sudan Røde Halvmåne drev senteret uten midler i ett år, før den økonomiske situasjonen ikke lenger tillot å holde senteret åpent.

I mai i år ble senteret stengt. Gatebarna fortsatte å møte opp, men vi har ikke lenger et tilbud til dem.

Uten støtte fra myndighetene, næringslivet eller private donorer er det umulig å gjenåpne gatebarnas sted, selv om de skriker etter hjelp.

Tragedie blir en del av hverdagen i Sudan, og jeg har hatt tøffe dager på jobb, som Ungdomsdelegat for Røde Kors.