Jeg har nå vært på Filippinene i tre måneder. Jeg har lært at i et land med 85 millioner mennesker, og utbredt fattigdom, er tilværelsen som reisende student preget av kontraster.

På slike turer som dette vil man suge til seg flest mulig inntrykk, oppleve så mye som mulig, lære flere sider av samfunnet å kjenne. På én og samme dag har jeg dratt fra virkelige slumområder, til kommersielle live-show tv- programmer. Jeg har flyttet fra stråhus uten do, til stort luksushus der alle gulv er flislagte og barna ser på Cartoon Network. Merkelig tilværelse? Store forskjeller?

Som noe av det mest gripende ved turen, vil jeg trekke frem besøkene i slummen, det å se barnearbeid i praksis, og historiene til de etterlatte av ofrene for menneskerettighetsbruddene som til stadighet skjer på Filippinene. Det er tøft å høre en 17 år gammel jente fortelle hvordan hennes far ble drept. Eller å snakke med en 11 år gammel, muskuløs gutt klokken elleve om kvelden, like før han begynner å jobbe. "Arbeidsdagen" varer til fire om natta, mens skolen begynner 07.30. Men han klaget ikke, han fikk tross alt gå på skole. Jeg kommer heller aldri til å glemme oppgittheten og frustrasjonen til talskvinnen for et slumområde langs kysten,da hun fortalte at myndighetene vil tvinge de 300 familiene som bor der vekk, fordi de ødelegger turismen. Det er mange sterke møter, og jeg får stadig bekreftet hvor viktig det er å engasjere seg.

Amerikaniseringen av dette landet er et kapittel for seg selv. Den filippinske kulturen er overkjørt. Selv de barna som ikke kan engelsk, kommer med amerikanske fraser de husker fra tv. Store kjeder gjør sitt inntog i byene og ødelegger de lokale bedriftene. Men mest uvirkelig er det når man sitter på en tilsynelatende øde øy, og plutselig hører usannsynlig høy, amerikansk popmusikk. Selv synes jeg det er trist, det hadde vært mye mer sjarmerende med filippinsk folkemusikk, eller noe i den duren.

Jeg har også rukket å være litt turist. Gått tur i jungelen og drukket fersk, ung kokosnøtt. I disse dager lever jeg det søte liv på Boracay. Jeg bor nærmest på stranden White Beach, som flere ganger er kåret til verdens vakreste, noe jeg ikke skal si meg uenig i. Dagene går med til å slikke sol, bade og snorkle. For første gang på tre måneder er det nå også nesten mulig å forsvinne litt i mengden, det er tydeligvis hit alle hvite reiser. Selv er jeg veldig glad for at jeg har sett andre deler av Filippinene også.

Om få dager er det hjem til kalde, stressende Norge, og jeg bruker disse dagene på å forberede meg på overgangen. Det blir rart å komme hjem til overfylt bord og presanger under treet, og vite at mange av de menneskene her aldri har fått en gave i hele sitt liv. De blir igjen i fattigdommen, mens jeg er heldig og kan dra hjem til den julen de ser på tv.