– Klokka var åtte om kvelden da 7-10 bevæpnede, uniformerte menn stormet inn i stua. De tok pappa med seg inn på rommet mitt, og vi hørte hvordan de torturerte han, hørte smerteskrikene. Senere ble han brakt ned til bekken, mens vi satt innestengt på det andre soverommet, livredde, og hørte lyden av 9 skudd.

Det er April Handem Santarosa som forteller, den eldste datteren til pastor Isaias Santarosa, som ble skutt og drept 3. august, 48 år gammel.

Filippinene har siden 2001 vært et land der menneskerettighetene blir systematisk brutt. Historiene er mange. Jeg kan ikke annet enn spørre og lytte, vise min interesse. 17 år gamle April sier hun syns alt er litt rart; de var en helt vanlig familie, som ventet hver ettermiddag på at pappa skulle komme hjem fra jobb, og er nå blitt intervjuobjekter. De var en familie som klarte seg greit økonomisk og barna fikk skolegang. Nå må de klare seg uten inntektene til faren. Med fire barn, hvorav en sønn som er autist, har moren hatt nok med å jobbe i hjemmet. Om hun skal fortsette med det, må barna nå slutte på skolen. De er blitt avhengige av hjelp fra venner og familie.

Nyheter om nye personer som er drept, eller forsøkt drept, er nesten daglig kost her. Det er militæret som står bak, og jeg har spurt meg selv mer enn en gang hvor det internasjonale samfunnet er, hvorfor er det ingen som gjør noe? Målet med disse likvideringene er å skape frykt slik at færre vil involvere seg for rettferdighet og fred. Men, det motsatte er tilfellet. Til tross for at både journalister, studentgruppeledere, pastorer og biskoper blir truet, nøler ikke folket her med å stå fram, si sin mening. De vil at president Gloria M. Aroyo skal si fra seg makten, de vil ha et styre som bryr seg om folket. Et politisk styre som fokuserer på det voksende fattigdomsproblemet, som gjør helsetjenesten tilgjengelig, som tenker på utdanning. Men, når til og med fredelige demonstrasjoner blir stoppet av et voldelig politi, er veien lang.

Det er mange som lider samme skjebne som familien Santarosa. Pastor Isaias var leder for organisasjonen FARMERS, i tillegg til at han var frilansjournalist. Familien visste ikke at han var truet før det var for sent. Nå lever de med traumene, og redselen hver gang de ser en mann i uniform. Pastor Isaias' bror har flyttet inn til storbyen, fordi huset hans på landsbygda ble overvåket. Ingen føler seg trygge, men engasjementet minker ikke av den grunn.