Dette er en by i Sør-India som er så stor at det er vanskelig for en stakkars nordmann å fatte. Bare folketallet, på mellom 6 og 9 millioner, er nok til å gi deg pusteproblemer. Og det er også forurensningen. Det sies at å puste lufta her en dag tilsvarer å røyke tjue sigaretter.

Byen er også stor i utstrekning – selv om det kanskje er liten plass til å romme så mange mennesker – og etter to måneder er det fortsatt sånn at hver gang jeg setter meg inn i en rickshaw (en slags mopedtaxi med tre hjul) ser jeg nye steder.

Bangalore kalles Indias IT-hovedstad, og de som er så heldige å få være med på den økonomiske utviklinga som har foregått de siste åra har opplevd en stor forandring. Bangalore sies å være den mest vestlig pregede byen i India, og i de rike strøkene er det bare varmen og rickshawene som avslører at du fortsatt befinner deg i India. Folk går i dyre merkeklær og drikker kaffe i lyse kafeer med aircondition, eller drikker øl og danser til vestlig pop på en av de mange loungene byen har å by på.

Men dette livet får bare noen få leve. Det er nemlig ikke bare softwareingeniører fra alle verdenshjørner som kommer hit. Bangalore vokser hver dag, siden stadig nye mennesker gir opp et hardt liv på landsbygda for å finne noe de håper er et enklere liv i storbyen. Og slik vokser slumområdene fram og bidrar til at Bangalore har Asias nest største slumbefolkning, bare overgått av den vestindiske byen Mumbai. Staten sliter med å få orden på alle de sosiale utfordringene den står overfor i disse områdene. Derfor finnes det hundrevis av ikke-statlige organisasjoner som prøver å gjøre en forskjell.

En av dem er Centre for Social Action, der jeg jobber. Den er startet, og i hovedsak drevet, av frivillige elever ved et privat college, men har også en stab med utdannede sosialarbeidere. Hovedfokuset deres er å få til en positiv samfunnsutvikling gjennom å hjelpe barn. Centre for Social Action legger stor vekt på utdanning, og også på å bedre familiers økonomi, blant annet gjennom selvhjelpsgrupper for kvinner.

Her er jeg altså nå, og skal i løpet av de kommende sju månedene fortsette å prøve å finne min måte å bidra på, og komme litt nærmere å forstå kulturen i dette gigantiske landet.