Mitt navn er Cecilie Stubberud Næss. Jeg er en 18 år gammel jente som ville gjøre noe annerledes et år. Mitt opphold på Filippinene er i regi av Kirkens Nødhjelp og Fredskorpset, og programmet jeg deltar på heter Communication for Change.

Her nede, i dette landet bestående av 7.107 øyer, og rundt 90 millioner mennesker, jobber jeg og min reisekamerat, Kaspar Knudsen fra Bergen. Vi arbeider hovedsakelig med ungdom for gjensidig læring.

Filippinene har en såkalt ung befolkning. Derfor skal jeg nå skrive om det som har gjort mest inntrykk på meg i løpet av mine første tre uker her; barna. Først og fremst fordi de er tilsynelatende overalt. Men også fordi flertallet av dem har heller tvilsomme framtidsutsikter, med den fattigdommen og det politiske systemet man finner her. Filippinene er på ingen måte noen velferdsstat, det betyr at de fattige får minimalt med hjelp fra staten. Allikevel er det noe med øynene til disse barna. Et håp og en glede som egentlig ikke kan beskrives. De ser på oss med lange blikk, smilende, fnisende, leende. Alle løper mot oss, prøver å ta oss i hendene. Aldri før har jeg vært så nær en kongelig kjendisstatus som det jeg er nå.

Da vi besøkte Tondo, tok det ikke lang tid før vi hadde en rekke av sikkert 50 barn løpende etter oss, mange kunne ikke mer engelsk enn ordet cappuccino, ellers går det mye i "maganda" som betyr vakker. Barna poserte mer enn velvillig opp når Kaspar dro fram kameraet, og fniste lenge av det etterpå. Dette er barn som prøver å overleve på å pusse sko med et gammelt lommetørkle, løpende inn og ut av busser, eller ved å rydde og sortere søppel.

Tondo ligger veldig nær Smokey Mountain, en av de større søppelfyllingene i landet, og flertallet av barna her, skaffer en liten inntekt til familien ved å delta i arbeidet med søppelsortering. Man blir frarådet å være i dette området mer enn to timer av gangen, men her vokser altså barn opp. De løper rundt, ingen med triste blikk, de er alvorlige mange ganger, men latteren sitter ikke langt inne. En glede som jeg aldri kommer til å glemme, alltid glede, selv uten noe å egentlig glede seg over, i vestlige øyne.