Gammelt ledningsnett i kommunene på Romerike fører til at store mengder drikkevann renner ut i sanden framfor å nå hjem til avgiftsbetalernes kraner. Elendige rør lekker som en sil, og det er ikke uvanlig at så mye som opptil halvparten av det rene drikkevannet blir borte på veien. Verstingen er Hurdal med 65 prosent svinn, mens Ullensaker lar minst gå til spille; 13 prosent.

Problemet er ikke av ny dato. I årevis har kommunene regnet på om det lønner seg å bytte ut gamle rør kontra å pøse på med mer vann. Enkelte mener fortsatt at det for innbyggerne – som til sjuende og sist alltid får regningen – i mange tilfeller koste mer å ruste opp gamle rørsystemer framfor å la dem ruste.

Men det er flere grunner til å ta kostbare investeringer i ledningsnettet med det første. Over tid må det jo lønne seg for både kommuner og avgiftsbetalere at en større del av vannet faktisk kommer fram. Hadde flere vannrør holdt tett, ville innbyggerne hatt lavere vannpriser.

De massive vannlekkasjene er sløsing med ressursene. Dessuten; der vannet lekker ut, kan det også komme forurenset vann inn. Kloakkrør ligger ofte i samme grøft som vannrør. Og heller ikke disse rørene er tette. Gamle, underdimensjonerte avløpsrør som blant annet forårsaker kjelleroversvømmelser og forurensing i grunnen, er en annen del av problemet.

Nordmenn fråtser i drikkevann, og vi demonstrerer vår luksus ved å spyle det samme vannet som vi har i drikkeglasset, ned i do. Men ferskvann er et enormt knapphetsgode på kloden. Nesten alt vann på jorda er hav, altså salt. Bare fattige 3 prosent er ferskvann, og det meste er bundet i form av is. De edle dråpene skal deles på stadig flere; over sju milliarder jordboere. Siden 1970 har hver person fått 30 prosent mindre vann som følge av befolkningsveksten. Og verre skal det bli, ifølge FNs klimarapporter.

Vannsløsingen gjennom dårlig vedlikeholdt kommunalt ledningsnett har dermed ikke bare en økonomisk-, men også en moralsk side.