De katolske menighetene på Romerike, St. Magnus i Lillestrøm og St. Gudmund på Jessheim med til sammen nær 4.000 medlemmer, tar overgrepsskandalen i Trondheim svært tungt. Pater Rory Mulligan kaller overgrepet den avgåtte biskopen i Trondheim, Georg Müller, har tilstått, en «motbydelig tragedie». Han frykter at saken kan komme til å skade den katolske kirkens renommé.

Det første er riktig, det siste er feil. Saken er motbydelig, men skaden er allerede skjedd, anseelsen er ødelagt. For den skjenselen som skjedde i Trondheim, føyer seg inn i rekken av altfor mange tilsvarende saker i den katolske kirke i land over hele verden.

Den katolske kirke opplever sin mest alvorlige krise i moderne tid og er under et voldsomt press. Det handler først og fremst om maktmisbruk og overgrep mot små barn, men også om hvordan skandalene er blitt håndtert.

Utrolig nok nevnte ikke pave Benedikt pedofilisakene i sin tale på Petersplassen 1. påskedag. Derimot lot han en kardinal stemple dem som «smålig sladder», for deretter å omfavne ham. Handlingen var respektløs overfor ofrene og forteller om en kirkeleder som ikke er i stand til å ta et nødvendig offentlig oppgjør med kriminelle handlinger i egne rekker. Dermed bidrar han til ytterligere spekulasjoner om sin egen befatning med og håndtering av overgrepssaker. Heller ikke i Norge har nåværende Trondheim-biskop Bernt Eidsvig kommet heldig ut av håndteringen. For å si det mildt. Den katolske kirke har gjennom mange år anstrengt seg og gått langt for å skjule kriminelle.

Katolske prester er også mennesker og har selvsagt kjønnsdrifter som alle andre. Ikke alle makter kirkens påbud om å leve i sølibat. Dessverre er det noen som går løs på de mest forsvarsløse blant sine nærmeste for å få utløp for sine lyster. Et viktig bidrag for å forhindre framtidige overgrep, er derfor å oppheve sølibatet, slik flere katolske biskoper har tatt til orde for.

Men det er nok for mye å forvente fra en kirke som har en leder som fortsatt er imot abort og prevensjon.