SIGNERT

Caroline Bjerkland

nyhetsjournalist

I en pappeske fant jeg min avdøde grandtantes heimkunnskapsbok. Eller «Matlære – kokebok for barne- og fortsettelsesskolen» som det het da den for første gang ble gitt ut i 1916. Skrevet av to kvinner. Ment for jenter hvor veien til husmortilværelsen allerede var staket ut på forhånd, i hvert fall i de fleste tilfeller. Uansett; det er med skrekkblandet fryd jeg leser sidene som er flekket til av kakesøl og blyantskriblerier.

Boka ga de unge jentene en detaljert innføring i hvordan man på best mulig måte skulle opprettholde et plettfritt hjem. Framgangsmåten for rulling av tøy, fjerning av rustflekker på tøy, pussing av kobber og messing, skuring av umalt tre og rensing av sykes drikkekar står svart på hvitt.

Oppsiktsvekkende nok fikk også de unge elevene behørig presentert oppskrifter på hvordan lage vin, øl og brennevin til hjemmebruk. Riktignok med advarselen: «Øl, vin og brennevin blir meget misbrukt. Alkoholen som de inneholder, døver følelsen av sult, den hjelper tilsynelatende mot tretthet og frost, og får den ulykkelige til å glemme sine sorger(!)». Videre heter det at «Lysten til sterke drikker vekkes lett når trangen til mat, drikke og hvile ikke blir tilfredsstillet, når man fryser og har det vondt og uhyggelig». I siste del av formaningen står det at de beste midler til å motarbeide bruken av berusende drikker er omhyggelig tilaget mat, rikelig med alkoholfri drikke og et rent og hyggelig hjem hvor det er godt å være.

Det hyggelige hjemmet var damenes ansvar. Til en viss grad er det fortsatt slik at et møblert hjem ofte trenger en kvinnes preg, men også her er mannfolka på inntog. I dag er det flest karer som skriver kokebøker. I mange tilfeller er det flest menn som står bak grytene også. Vi jentene er ute og realiserer oss sjøl. Gubbene ringer hverandre om marinering, transjering og fandens ribbesvor. De setter kirsebærlikør på flasker, diskuterer druetyper, henter ungene i barnehagen, har trilleringer med kompiser og stryker sine egne skjorter. Vi drikker fluidumet, roser dem for innsatsen og haster videre til neste venninnemøte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. I dag «glemmer» mange av oss at den i det hele tatt eksisterer, spesielt generasjonen som ble født tidlig på 80-tallet. Faren med dette er at de generasjonene som faktisk jobbet skjørtene av seg for at jeg på 29 år i dag ser det som en selvfølge å bli behandlet på lik måte som en mann, både i arbeidslivet og på privaten, også blir glemt.

Det er noe befriende med å være kvinne i 2010. Du skulle bare visst, tenker nok du som er født noen tiår før meg. Men jeg tror jeg skjønner – i hvert fall nesten. Jeg sier ikke at vi er der vi skal være på alle områder, men det må pokker meg gå an å si at vi nærmer oss målstreken. Vi har til og med fått en egen mannsdag som markeres 7. oktober hvert år. Noen menn synes åpenbart at det er i ferd med å bikke over. At damene har fått for mye å si. Da kupper de hoppbakker. Allikevel jevner det seg ut når de feller tårer for hele Presse-Norge. Bjørn Wirkola ville nok aldri ha grini. Men så delte jo heller aldri han ovarenn med ei dame. Hvordan skal så dagens unge kvinner markere dagen? Kanskje ved å knyte forkle på gubbene sine, be dem stelle i stand en fireretters for seg og venninnene som kommer klokka sju. Etter middagen skal vi ut og hoppe. Nærmere og nærmere mannfolkas kritiske punkt.