Når mennesker med problemer eller spesielle behov møter tilsynelatende vellykkede boligstrøk, blir det ofte trøbbel. Det har vi sett en rekke tilfeller av på Romerike de siste årene. Etablerte beboere frykter at det nye og ukjente skal forringe nabolaget og redusere verdien av egen bolig. Derfor mobiliseres det på bred front hver gang det er snakk om for eksempel rusboliger eller asylmottak i nærområdet. «Alle andre steder, bare ikke her», er gjennomgangstonen.

Vi trodde vi hadde sett og hørt det meste av pinlige naboprotester og vikarierende argumenter, men beboere i Bergerveien på Finstadjordet i Lørenskog tar kaka.

Her har motstanden mot bosetting av fire mindreårige flyktninger vært så sterk at kommunen gir opp trekker seg ut av hensyn til de unge. Naboene kjøper den kommunale boligen for nær 4 millioner kroner for å slippe det som «ikke passer inn i vårt miljø», for å sitere nabo Finn Erik Kalnæs.

Politikerne i Lørenskog er opprørte over at administrasjonen gir etter for de usolidariske naboene, slik at ungdommene må flytte. De føler at naboene slipper for billig unna. Men rådmann Arne Heilemann har gode argumenter når han setter barna først og sier at disse ungdommene har opplevd nok krig i sitt liv.

Naboene i Bergerveien stiller seg selv i forlegenhet med sin oppførsel, og det er nærliggende å tenke på Trond Kirkvaags legendariske «Heisann Montebello!» hvor han harselerte med rikinger på beste Vestkant i Oslo. De kjempet i sin tid med nebb og klør mot en avrusningsstasjon. Samtidig er det noe usigelig trist over at antatt oppegående og velstående mennesker på Romerike ter seg på en måte som gjør at fire enslige, mindreårige flyktninger må flytte.

Debatten om hvem vi tåler som naboer, er av gammel dato. Tidligere ble «utskudd» sendt ut på landet, og grensen for uønskede elementer gikk ved enslige mødre i nabolaget. Kanskje er det den beste løsningen at ungdommene nå flyttes. Sårbare individer skal ikke isoleres. De må bo der det finnes andre mennesker – medmennesker.