En nær 130 år gammel låve på Hillern gård på Kløfta skaper hodebry for grunneieren, Kristian Kjos. Den ekstremt falleferdige driftsbygningen – som i det vesentligste faktisk har falt sammen – utgjør en sikkerhetsrisiko for golferne i området. Kjos har leid ut jordene sine til Miklagard Golf, og ved hull 8 bør slagene treffe presist for at golffolket skal unngå nærområdet til den fillete og farlige låven.

Problemet er at grunneieren ikke får rive. Tunet er regulert til spesialområde bevaring, og selv om Ullensaker kommune vil gi dispensasjon, setter kulturminnevernavdelingen i Akershus fylkeskommune foten ned.

Når vernemyndighetene tilsidesetter kommunale vedtak, ropes det ofte høyt om overkjøring av lokaldemokratiet. Det lokale folkestyret må stå sterkt, men samtidig er demokratiet vårt skrudd sammen slik at ulike forvaltningsnivåer kontrollerer hverandre. Fylkesmann og Riksantikvar er andre instanser som vil ha et ord med i laget i verne- og fredningssaker.

Det skal hindre maktmisbruk, og hjelpe lokalpolitikere til å ta beslutninger som tjener fellesskapet ut fra et bredere perspektiv enn den enkelte grunneier eller utbyggers ønske om å tjene penger.

Nesten uansett hvor falleferdig et bygg er, er det i teorien mulig med restaurering og tilbakeføring til opprinnelig stil. Der det finnes vilje, finnes det som regel løsninger. Det vil i mange tilfeller bli svært kostbart, men vernemyndighetene er utelukkende opptatt av den kulturhistoriske verdien, og tar ikke økonomiske hensyn.

Hvis rivning skulle være løsningen på alle gårdeieres økonomiske utfordringer, ville det ikke vært mye igjen av vår felles kulturarv. Men også vernemyndighetene må ta inn over seg virkeligheten. Alle kan ved selvsyn se at striden om låven på Hillern gård er i ferd med å bli drevet ut i parodien.