SIGNERT

Markus Moe

nyhetsleder

mamorb.no

Kunne Terra-skandalen vært unngått om politikerne ikke hadde blitt kvotert? Kristin Clemet, leder for den konservative tankesmien Civita og tidligere Høyre-statsråd, stilte spørsmålet denne uka.

Hun påpeker – helt korrekt – at det finnes mye kompetanse i samfunnet som ikke nødvendigvis hjemsøker de politiske arenaene. På Stortinget er det bare én professor, og det er få folkevalgte med erfaring fra det private næringsliv. Politikere flest rekrutteres fra offentlig sektor.

– Jeg vet ikke, men jeg vil ikke utelukke at mer kompetanse blant våre folkevalgte også ville gjort at man ville være mer observante, svarer Clemet på sin egen problemstilling.

Eksempelet Terra er interessant, men kanskje enda viktigere for Romerike: Hva med vannverksskandalen?

Kunne den vært unngått om styrene i de interkommunale selskapene, formannskap og kommunestyrer hadde sterkere innslag av personer med økonomisk, juridisk og teknisk utdannelse og erfaring? Ville de ha oppdaget og varslet om mislighetene som aktoratet i saken mener kvalifiserer til fengselsstraff i ni år for selskapenes tidligere sjef?

Jeg har alltid hatt sans for kontrafaktisk historieskriving, altså hva som ville ha skjedd dersom enkelthandlinger ikke var blitt foretatt. Ikke bare er det ganske morsomt, men man får også skissert alternative hendelsesforløp og utganger på historien.

Denne typen hypoteser er først og fremst interessante på tegnebrettet.

Like fullt: Historien kan alltids gi oss lærdom om suksesser og feilvalg i fortida, og således innsikt i hvilke veivalg vi bør gjøre for framtida.

Slik jeg forstår Kristin Clemet, mener hun at fokuset på kvotering har overskygget innsatsen for rekruttering av kunnskap. Debatten om kjønnskvotering "har skygget for en debatt om kompetanse. Det vektlegges mer ytre kriterier, om du er kvinne eller mann, hvilken hudfarge du har, enn hva slags kompetanse du har", uttalte hun til NRK.

Clemet har gode poenger. De siste årene har jaget etter for eksempel 40 prosent kvinner i styrene nærmest lammet diskusjonen om hvilke egenskaper styrer i et aksjeselskap bør besitte.

Samtidig er det åpenbart at fokuset på "ytre kriterier" har vært viktig for å skape større likestilling mellom kjønn, alder og etnisitet i norsk offentlighet. I land som ikke har vektlagt kjønnskvotering, er forskjellene mellom kvinner og menn store.

Hovedproblemet blir likevel at dem Clemet så riktig påpeker er underpresentert i folkevalgte organer, faktisk ikke er spesielt interessert i å gjøre en dugnadsinnsats for fellesskapet – som det å være lokalpolitiker i dag i stor grad faktisk er.

De færreste næringslivstopper prioriterer å sitte på dårlig betalte møter på kveldstid. Rikingene er nødt til å bruke tida si på å tjene mer penger eller pleie forretningsforbindelser.

Man har sågar fra tid til annen sett at bedriftsledere og gründere med politisk engasjement sier nei til stortingsplass fordi lønna er for lav. Det er ikke mange år siden Venstres Olaf Thommessen uttalte at det var uaktuelt for ham å sitte på Stortinget. "Stillingen" som statsråd var derimot interessant for Thommessen.

Det hadde vært glimrende om problemet var at økonomene og juristene "aldri er blitt spurt", og egentlig er superklare for å ta fire år i teknisk utvalg eller kvalitetssikre rådmannens budsjettopplegg i en komité for økonomiske saker.

Jeg tror imidlertid ikke det er så enkelt. Dessverre.