SIGNERT

Elisabeth Lunder

journalist

I gamle dager var det ingen spøk å drikke seg full for en mann i Shanghai. Det var hard konkurranse om skipsmannskap i verdens største havneby, og en billigere løsning enn å tilby høyere hyre, var rett og slett å sikte seg ut kandidater, dope dem ned og sette dem på skip. Der våknet man til live etter festen, et godt stykke ute på bøljan blå. Veien til land var lengre enn lang, valgmulighetene nede i null. Man var «shanghaiet».

I våre dager har reisebyråene lagt et nytt innhold i ordet. «Shanghaiet» anno 2000-tallet er å begeistres av den hypermoderne millionbyen, der det gamle Kina lever statistliv side om side med det nye, i et utstillingsvindu mot verden. Og ja: Det er lett å la seg forføre. Lite i verden glitrer mer enn natta i Shanghai, speilvendt i den 400 meter brede elva Huangpu, som deler byen i Pudong og Puxi. Jeg har sett det selv, på en til overmål fullfinansiert fagtur i et førolympisk Kina. Stipendordningen er siden sterkt beskåret. Men jeg rakk altså fram i tide, til byen uten barn i gatene. Det sterkeste minnet handler likevel om barn: Barnefakirene under jerndisiplin på elvepromenaden. Ennå husker jeg den tilbaketrengte gråten hos en gutt i åtte-tiårsalder. Han rakk ikke spenne magemusklene før kompanjongen tro på ham. Barnebondefangeri i Shanghai. Tragisk, men like fullt en bit av vår verden.

I disse dager er det verdensutstillingen «Expo 2010» som trekker verdens blikk mot byen. Jeg vil tro det er gode tider for mennene bak barneakrobatene.

Selv om reisebyråene har nytolket «å bli shanghaiet», tyder ingen ting i denne verden på at selve mekanismen, nemlig det å lokke og lure noen inn i noe de ikke selv har kunnet velge, har forsvunnet fra jordas overflate. Når jeg ser meg tilbake, ser jeg tydelig hvordan andres avgjørelser, eller fravær av det samme, umerkelig har lirket meg inn i situasjoner jeg ikke selv har valgt. Som en døddrukken og bortført sjømann våkner jeg og må erkjenne at det er mer enn langt til kjente trakter. Det er bare å gripe årene og ro, og kompasset ligger i andres hender.

Bondefanget eller «shanghaiet» er variasjoner over samme tema: Det kan være å bli forlatt, ufrivillig løst fra tilværelsens fortøyninger.

Det kan være å måtte rydde opp etter andre, enten det er på sitt hjemlige kjøkken eller i konflikter som andre har pådratt seg, men ikke håndterer alene, og som du dermed får konsekvenser av. De fleste med unger vil oppleve minst en av variantene. Eller altfor ofte: i arbeidslivet, som stadig endrer seg i et forrykende tempo. Mer eller mindre umerkelig endrer premissene seg, og du sitter der i en ny virkelighet. Det er verdt å merke seg at på en flyplass nær oss risikerer flere tusen arbeidstakere å få ny arbeidsgiver etter anbudskonkurransen. Litt mer skal gjøres på samme tid av de samme menneskene, og profitten skal ned i nye lommer. I disse dager krangler fagbevegelsen, ISS, Olav Thon og Petter Stordalen om virkelighetsbeskrivelsen av renholdernes arbeidsdag. Hotellinvestorene har valgt å hyre inn tjenesten i stedet for å ansette folk. En undersøkelse viser at kravet til daginnsats for renholderne har økt fra 15 til inntil 20 rom. Det må fortone seg som å våkne intetanende opp, langt til sjøs. Vi blir stadig flere i båten. Bare ett er det samme: Kapteinen har sin egen lugar. Og rederen sitter på tørt land.