SIGNERT

Lars MJ. Hansen

politisk redaktør

Nå er maten blitt dyr. Stakk innom den nye Rema’n og handlet litt melk og brød, ketchup og kappsag og tursko fra Stormberg, og da jeg skulle betale i kassa, kom sluttregningen på nesten 1.500 kroner. Er det rart folk reiser til Sverige!

Prisnivået på dagligvarer i Norge er høyt sammenlignet med mange andre land, og noen retter automatisk skytset mot bønder med subsidier opp til ørene og de særnorske tollbarrierene som skal beskytte landbruket i vårt arktiske klima. Men bøndene har bare en liten del av skylda for «verdens dyreste mat».

Langt fra alt du kjøper i matbutikken er spiselig. Dagligvarekjedene fyller stadig flere hyllemetere med ting og tang. Rema 1000-kjedens nye supermarked i Lillestrøm satser stort på såkalt non-food og har siden åpningen reklamert med scootere, våpenskap, vedkløyver, hekkesaks, løvblåser, koffertsett og parkdress. For å nevne noe.

Hvis vi rensker bort alt som ikke bør svelges, bruker en gjennomsnittsfamilie nå rundt 10 prosent av inntekten sin på mat. For 20 år siden måtte vi jobbe dobbelt så lenge for maten. I Europa er det bare nederlendere og tyskere som sliter mindre for føden. Men folk flest vil naturligvis ha enda billigere varer. For mange er det en hobby å handle billigst mulig, og avisenes handlekurver og prissammenligninger er populært lesestoff.

Fire store kjeder med søkkrike eiere kontrollerer 99 prosent av dagligvaremarkedet i Norge. Nye butikker etableres hele tiden for at gigantene skal opprettholde markedsandelene. Men stadig flere forretninger i et utflatende marked, fører til overetablering. Kjedebutikkene spiser av hverandre, og selv om de fire store har tjent gode penger og har mye å gå på, spørs det om Lillestrøm og Jessheim neste år fortsatt kan skilte med hele 10 matbutikker hver.

Matvarekrigen i regionsentrene våre og andre steder på Romerike fører imidlertid ikke til de helt store forskjellene i pris for forbrukerne. Det viser RBs store handlekurv med 60 dagligvarer. Rema er imidlertid billigst med lavprisbutikkene Rimi og Kiwi hakk i hæl. Rema-navnet er for øvrig en sammensetning av Reitan og mat. Kiwi stammer på samme måte fra navnene til gründerne Kirkås og Wike, mens jeg ikke vet hvor Stein Erik Hagen i sin tid fikk nettopp Rimi fra.

En sterk konsentrasjon av dagligvareforretninger burde føre til økt konkurranse og lokal priskrig på en rekke varer, men på grunn av sterk kjedemakt, ser vi lite til dette. Hovedkontorene følger nøye med på hverandres priser og justerer deretter. Det er også svært vanskelig for nye dagligvareaktører å etablere seg i markedet, noe Lidl-fiaskoen viste.

Når de store i tillegg er de største eierne på leverandørsiden, er makten i bransjen samlet på få hender og konkurransen svekkes. En annen konsekvens er at mindre leverandører er blitt presset ut. Småprodusenter – som Roma Mineralvannfabrikk i Lillestrøm – kommer ikke bredt nok ut til forbrukerne med varene sine, og må satse på egne utsalg. Billig mat har ofte vært det samme som kjedelig mat.

Siden 1979 har Rema utelukkende satset på lavprisbutikker. Men med lavprissupermarkedet i Lillestrøm kombinerer Ole Robert Reitan stort utvalg med lave priser og ei kappsag i ny og ne.

Kjedelig er det i alle fall ikke lenger.