SIGNERT

Thor Woje

sjefredaktør

Moralisme og nedarvede holdninger som vi ikke vil utfordre oss selv på, er sjelden et godt utgangspunkt for å arbeide med uløste samfunnsproblemer. Og det er et spesielt dårlig utgangspunkt for politikere som vi har valgt til, og som vi også betaler for, å forestå mye av arbeidet med samfunnsutviklingen.

Kombinerer du dette med mangel på kunnskap, ingen åpenhet for nytenkning, en ikke liten porsjon frykt, en god dose fordømmelse og på toppen mangel på personlig politisk mot, så er grunnlaget dårlig for å få til et sporskifte, uansett hvor dårlig nåværende spor er.

Narkotikapolitikken i Norge preges i skremmende grad av dette bakteppet. Vi ser det igjen denne uken. Straks narkotikadebatten blusser opp igjen, står sentrale politikere umiddelbart i kø for å finne sin faste plass i skyttergrava med nisselua godt trukket ned.

Den lua har tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund for lengst fått av seg. Han viser en prisverdig evne til å tilkjennegi offentlig kritikk på et område der han selv har vært utøvende. Etter 19 år som dommer i øverste rett konkluderer Lund med at norsk narkotikapolitikk representerer et gedigent og tragisk feilgrep. Den kraftige satsingen på straff, har vært feilslått i forhold til formålet; å bekjempe narkotikaproblemet. – Det har vært rystende å erkjenne hva jeg egentlig har vært med på, sier han selvkritisk til Aftenposten.

Det mest frastøtende med strafferegimet er ifølge Lund den brutale behandlingen av dem som går inn og ut av fengslene, som lever i misbruksmiljøer og som må finansiere eget misbruk gjennom kriminalitet og ved å bli en del av den illegale narkoøkonomien.

Norske politikere har så langt ikke vært lydhøre overfor alternative måter å angripe narkotikaproblemet på. Noen ønsker å tenke høyt, men svært få tør. Tør vi håpe på en bevegelse når en sindig og erfaren høyesterettsdommer uttaler seg så direkte og krast?

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen viste mot da han ga uttrykk for at kontrollert heroinutdeling til de tyngste narkomane kunne være en vei å gå, også for å gi dem større verdighet. Han dro selv til Sveits for å se på positive erfaringer der.

Et utvalg ledet av Thorvald Stoltenberg ser nå på alternative behandlingsformer. Men sist onsdag, noen få måneder før innstillingen skal leveres, konkluderer nåværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen med at hun ikke vil gå inn for utdeling av heroin. Snakk om å torpedere en pågående utredning som regjeringen har bestilt, før den er ferdig. Og snakk om å opptre helt i tråd med det jeg innledningsvis skisserer.

Stadig større deler av ressursene til politi, domstoler og fengselsvesen går med til å håndtere narkotikabruk og -omsetning – uten at verken tilgangen eller misbruket går i ønsket retning. Da plikter våre politikere å lete med åpent sinn etter alternative løsninger.

Sveits er alt nevnt. Drar de til Portugal kan de studere erfaringene etter at bruk og besittelse av små mengder narkotika i alle former ble avkriminalisert i 2001. Den nye politikken anses som en suksess. Både narkotikabruk blant ungdom, antall hiv-tilfeller og antall overdosedødsfall er betydelig redusert.

Narkotikabruk er fortsatt lovforbudt der men medfører altså ikke strafferettslige sanksjoner. De som tas, håndteres på en annen måte enn å putte dem i fengsel. Og utviklingen går i ønsket retning.

Hva er det vi er så redde for?