SIGNERT

Oda Tærud Westengen

journalist,

odwerb.no

– Hei, hva er det der?

Siden klokka var over ti og det øsregnet, regnet vi ikke med å treffe andre på kveldsturen vår. Men så var det visst flere ute på veien likevel.

Først trodde vi det var en katt, men den var for klumpete. En grevling? Nei, denne skapningen var helt ensfarget. Egentlig liknet den på en kjempesvær rotte, hadde det ikke vært for halen. En ganske lang og flat hale – typisk for den største gnageren på den nordlige halvkule. En bever på kveldstur!

Å se en bever er vel ikke så uvanlig. Selv om den ivrige trefelleren holdt på å bli utrydda i Norge på 1800-tallet, er den nå så pass vanlig at den flere steder kan jaktes på. Men bevere jeg har sett før, har vært i vann, og de har vært så sky og raske at jeg knapt har rukket å få et glimt av dem.

Det uvanlige med denne beverobservasjonen, var at gnageren dukket opp like ved der vi bor, i et ganske tettbebygd område på Råholt. Ikke er det noe vann i umiddelbar nærhet heller. Han – eller hun – virket ikke spesielt redd for mennesker, og luntet godmodig rett mot oss. På land var den klumsete og sein. Jeg kunne fint ha rukket å stryke den over beverpelsen – bokstavelig talt – men jeg var litt skeptisk til de skarpe tennene.

Hva gjorde dette dyret her? Hadde noen fanget den og tatt den med seg hjem, og så ombestemt seg? Hadde den fått smaken for prydbusker? Eller hadde alt regnværet gjort den helt forvirret? Turkameraten min så bekymret på den klønete gangen – burde vi skysse den til nærmeste elv?

Uten å svare på noen av våre spørsmål, satte beveren kursen inn i en hage. Så rettet den snuten mot en kornåker i retning elva. Til tross for den lave hastigheten, så den såpass målbevisst ut at vi regnet med at den ville klare seg på egen hånd.

Heldigvis finnes det andre man kan stille beverspørsmål, og med Hallgeir B. Skjelstad som kollega trenger man ikke gå rundt og lure.

Hans mulige forklaring på dette overraskende møtet, er at dette var en beverungdom som hadde forlatt foreldrehytta for å finne seg sitt eget vann. Ikke rart den var ivrig.

I engelskspråklige land snakker de om å være ivrig som en bever. Men å være en "eager beaver" er ikke udelt positivt. Da er man gjerne litt av en streber, ja – irriterende flittig.

Og det passer jo godt, for beveren kan også bli for ivrig, noen ganger til menneskenes store irritasjon.

Jeg kjenner en bonde som har en beverdemning på jorda si. Han synes det er bare artig, men det spørs om han hadde vært like begeistret hvis demningen hadde satt jordene hans under vann. Slike byggverk kan nemlig være et problem å bli kvitt. Dersom menneskene river demningen, vil beveren bygge den opp igjen– og igjen og igjen. Men hvis mennesket ikke gir opp, og forsetter rivningsarbeidet like ivrig som beveren fortsetter byggingen, kan det gå så langt at den arbeidsomme byggmesteren sliter seg helt ut – og dette bygnings- og rivningkappløpet ender med døden. Ja, ikke for mennesket selvfølgelig, som kanskje helt uforvarende har sørget for en endelig løsning på beverproblemet.

Det lønner seg altså å ta det litt rolig, og heller lunte av gårde i avslappet tempo, i hvert fall hvis man er bever.