Det er ikke til å legge skjul på at Romerikes Blad ventet litt av hvert da vi dro hjem til noen av LSK-fansens aller kjæreste kjæledegger. Vi stålsatte oss for et skikkelig ungkarsrede.

Det som møtte oss var en leilighet selv den mest pripne mamma må være stolt av.

– Vi deler på pliktene i huset, både vask og matlaging, forklarer Hassane Dosso (20), Anthony Ujah (19) og Edwin Eziyodawe (21).

Men fotball kommer man ikke unna. I alle fall hvis en ikke låser seg inne på rommet og holder tv-en på god avstand.

24/7

Flatskjermen i stua til LSKs unge afrikanere viser nemlig all tenkelig fotball – døgnet rundt. De er ikke bare fotballfrelst i sitt daglige virke. Det blir enda mer fotball når de er for seg selv.

Med Nosa Igiebor (19) som stamgjest kan det nesten bli for mye av det gode.

– Vi ser på alt mulig. Italiensk, spansk, engelsk, nederlandsk og svensk, forklarer Edwin Eziyodawe til høylytte protester fra Igiebor.

– Jeg orker ikke å se svensk fotball.

– Hva er galt med den da?

– Jeg ser på fotball for å lære, svarer midtbanespilleren kontant.

Felles språk

Diskusjonene blir ofte høylytte og intense. Spesielt når det er engelsk på fotballmenyen går skravla i et tempo, som selv en som er over gjennomsnitt stødig i engelsk ikke har mulighet til å følge med på.

Guttene snakker pigeon-english (dueengelsk).

– Det er engelsk brutt ned i bitte små deler. Hvis vi skulle snakke våre originale språk ville vi ikke engang ha forstått hverandre. Dette som er så enkelt at alle nigerianere forstår det. Til og med presidenten prater pigeon-english, forklarer Ujah.

Selv om gutta kan enkle norske ord, blir enkelte spillemøter en heller selsom opplevelse.

– Norsk skjønner vi ikke akkurat mye av. Det er ikke bestandig vi følger så godt med når det snakkes norsk. Vi venter på oversettelsen.

– Stor sesong

Igiebor og Eziyodawe er svorne Arsenal-tilhengere, Dosso holder med Manchester United, mens nykommer Ujah bedyrer sin Chelsea-patriotisme mens han går løs på kålrotmiddagen med en diger kniv.

– Men kniven holdes unna, gliser Dosso bredt.

Smilet tror gjengen de kan beholde hele sesongen.

– Jeg vil ikke si for mye, men denne sesongen kommer til å bli strålende. Det er bare å vente og se. Det er store ting på gang, sier Igiebor selvsikkert fra sjefsstolen i stua.

Brorskap

Med familiene hundrevis av mil unna – i en helt annen verdensdel – med en helt annen kultur enn den de er blitt av en del av nå, tror afrikanerne samholdet deres er en grunn til at hjemlengsel faktisk er et fremmedord i Romeriksgata 22b.

– At vi nå er fire som holder så tett sammen gjør at hjemlengselen er borte. Vi snakker med familien hver dag via Skype, så vi ser dem, til tross for at vi kun møter dem fysisk to ganger i året, forklarer Ujah.

– Jeg ser på disse som en familie, sier Eziyodawe og får nikk tilbake.

Guttene sender store deler av pengene de tjener tilbake til slektningene.

Stekt kålrot

Til middag ble familien imidlertid bare tre. Igiebor dro hjem og laget sin egen mat. Stekt kålrot falt ikke i smak. Eller var det kokken?

Ujah som hadde ansvaret for kokkeleringen står nemlig ikke høyest i kurs.

– Det blir ofte brent. Jeg synes Edwin er best, gliser Igiebor.

Ujah – eller Drogba som han kalles – er imidlertid den, i tillegg til Nosa selv, som ligger nærmest å være blant Henning Bergs 11 menn i Ålesund søndag.

– Det er klart det hadde vært moro å være alle fire på banen samtidig. Men det skal være rett for laget. Vi er her for å gjøre en jobb – og for å underholde, mener Ujah.

Drømmer

Og det er kanskje nettopp spillestilen som har gjort at Kanari-Fansen har trykket dem nært til brystet, sammen med lokale helter som Søgård, Kippe og Sundgot.

De representerer noe nytt, ekstremferdigheter i fart, spenst og teknikk har vært mangelvare på Åråsen i mange sesonger.

– Vi spiller for klubben og fansen. De jobber hele uka og bruker fritiden sin til å støtte oss. Da kan vi ikke skuffe dem. Vi må underholde.

Og gjør de det godt nok, går også de deiligste drømmene i oppfyllelse. De befinner seg langt unna Åråsen.

– Det gjør den for oss alle. Vi ser ikke oss selv i dette kalde landet om noen år.

Da bør den sorte magien herje norske fotballbaner i år.