Lufta er tung i det mørke kjellerrommet. Tomme julebrusflasker ligger slengt rundt omkring, og på bordet står aromakrydderet etter gårsdagens middag med pommes frites og kylling. Her, på gutterommet i et rekkehus på Skedsmokorset en mandag ved lunsjtider, sitter Dennis i en sofa og spiller Xbox.

– Jeg har ikke så mye å gjøre om dagen. Derfor har det sklidd litt ut i det siste, forklarer 19-åringen med blikket festet på skjermen.

Nå befinner han seg i Skyrims univers. Et eventyr som minner han litt om vikingetiden.

– Mange sier at jeg er spillegal. Men jeg er ikke avhengig lenger. Det var mye verre før. For en fire-fem år siden. Da spilte jeg fra jeg kom hjem fra skolen til jeg la meg.

Det er Dennis langt fra alene om. En av fem norske barn og ungdommer spiller data mer enn fire timer om dagen, og for mange tar spillingen helt overhånd, viser tall fra Psykiatrien i Vestfold. Spillingen går ut over skole, venner og søvn. Enkelte blir også så hektet at de må ha profesjonell hjelp for å vende tilbake til den virkelige verdenen.

Faller helt utenfor

Espen Idås ved Psykiatrien i Vestfold har sett nærmere på dataspilling og avhengighet. Det er foreløpig et alvorlig problem for relativt få.

– Men man bør rope varsku når gutten forsvinner inn på rommet sitt, sier Idås, som skiller mellom bruk, misbruk og avhengighet. Hvor går så grensene? Mer enn fire timer spilling hver dag er overforbruk, hevder han, og mener at en betydelig andel dermed spiller altfor mye Playstation, Xbox, Gamecube eller hva det måtte være. Ifølge Idås er opptil 20 prosent av alle norske barn og unge fra førskolealder til 20 år misbrukere av dataspill. I underkant av fem prosent er avhengige.

Professor Ståle Pallesen ved det psykologiske fakultet i Bergen er mer nøktern i sine anslag.

– Å utelukkende se på antall spilte timer er problematisk, mener han.

– Dataspilling kan ha mange positive elementer ved seg. Man kan for eksempel erverve seg kunnskap, og for mange er det en sosial aktivitet der man treffer likesinnede.

Forskerne er imidlertid enige om at dersom spilling går ut over ting man burde ha gjort, er det klare signaler om at det er misbruk. Når de faller helt ut av familiens og samfunnets rytme, har de blitt avhengige.

Som med dop

19 år gamle Robert Malzev innrømmer fristelsen en sjelden gang har vært så stor at han har blitt hjemme fra skolen. Men hans spillvaner har gått mer utover lommeboka enn skolegang og venner. I hybelen på Fjellhamar viser han fram en samling på nærmere 500 spill.

– Jeg spiller kanskje et par timer om dagen. Men en kompis av meg fikk helt oppheng og kom seg ikke på skolen. Jeg har ikke så mye kontakt med han lenger, forteller han.

Det starter ofte uskyldig med litt spilling hver dag. Etter hvert tar det overhånd, og trangen til å fortsette går på bekostning av skole, fritidssysler og deltakelse i familieaktiviteter. Verstingene spiller dag og natt. De endrer døgnrytmen og kommer seg ikke på skole eller jobb. Avhengigheten er som med rusmidler. Behovet for en økende mengde eksponering øker. Negative virkninger fortrenges. Forsøk på å stoppe ender med nederlag, forteller forsker Ståle Pallesen.

– Et særlig kjennetegn er opplevelsen av meningsløshet og kjedsomhet når de ikke spiller. De blir rastløse og irritable, ofte aggressive dersom de blir nektet å spille, og de melder seg ut fra sammenhenger som gir menneskelig vekst, sier han.

Alt annet kjedelig

Det begynner å bli ettermiddag på Skedsmokorset. Dennis er fortsatt litt trøtt og strekker på armene. For Dennis har det aldri gått så langt at han har skulket skolen. Men han kjenner seg igjen i noe av beskrivelsen.

– Faren min har nok rett, innrømmer han.

– Han sier at jeg mister sosial kunnskap av å spille for mye. Og jeg må innrømme at jeg ikke har holdt meg oppdatert på ting som skjer. Folk ser ofte på meg som uvitende. I perioder har jeg også hatt dårlig med venner.

På telefon dagen før forteller faren om de hundretusener av samtaler han har hatt med sønnen for å motivere han ut av gutterommet. Da har han bare fått høre at han er gammel og teit.

– Det er et hverdagsproblem som er mye større en noen aner, sier han fortvilet.

– Alt annet blir kjedelig. Samme hva vi har prøvd å finne på, har vi aldri klart å gjenskape den samme spenningen i det virkelige liv. Hvis han ikke fikk spille, ble det ulevelig å ha han i huset.

Andre foreldre og FAU-ledere RB har snakket med, forteller om mange av de samme frustrasjonene. Det er en evig kamp for å få barna til å gå ut og gjøre noe annet enn å spille.

En utvei

Sårbarheten for å utvikle alvorlig spillavhengighet varierer. Problemstillingen er litt som høna og egget. Blir man usosial og dårlig på skolen av å spille for mye? Eller er overdrevent bruk et resultat av få venner og mistrivsel på skolen? Studier viser at de fra seks til 20 år spiller mest. Det er også mange unge voksne brukere av dataspill, men det avtar gjerne etter fylte 25.

Gutter er langt mer utsatt for å utvikle avhengighet. Og de som sliter med konsentrasjonsproblemer, eller som har isolasjonstendenser eller sosial angst, kan være i risikosonen. Flere mener også at predisponerende personlighetstrekk for å utvikle denne form for avhengighet er forhøyet aggresjonsnivå, narsissistisk karakter og manglende selvkontroll.

– I de aller fleste tilfeller handler det om at man har andre vanskeligheter i utgangspunktet. Så kommer man inn i en ond sirkel, sier Espen Idås.

Dennis har en klar formening om hvorfor han i perioder har isolert seg på rommet.

– Det er en grunn til at man blir avhengig, sier han og legger åpenhjertig ut om mobbingen han opplevde under oppveksten på Oppsal.

– Jeg husker jeg hadde en svart hjelm som jeg var veldig stolt av. En annen gutt knakk den i to.

Dennis har aldri hatt mange venner. Seks år gammel fikk han en Nintendo av onkelen sin, og siden har han sittet mest inne.

– Dataspilling ble min utvei. Man kommer ut av en realitet som er kald og ond. Dessuten har jeg aldri vært flink på skolen. Hadde jeg ikke hatt data, hadde jeg lest bøker eller sett på tv i stedet. Bøker er kjedelig, så det hadde blitt tv. For meg blir det å spille litt som å se på film, men når man spiller, styrer man filmen. Det blir underholdning på et annet nivå. Man har ikke manus, men styrer karakteren selv.

For sen hjelp

Jarle Blindheim og kollegene i Uteseksjonen i Lørenskog møter daglig ungdom med spillvaner som vekker bekymring. Han har hatt kontakt med fem gutter med så store utfordringer at de har droppet ut fra skolen. Ofte i overgangen mellom ungdomsskolen og videregående når friheten er større og kravene tøffere.

– Jeg vil si det så sterkt som at de har sluttet på skolen mye på grunn av spillvanene sine, sier Blindheim.

Hans viktigste oppgave er å sluse ungdom som har falt utenfor inn i hjelpetilbudene. De med problemer knyttet til dataspill er imidlertid vanskelig å fange opp. Blindheim tror mørketallene er store.

– Det går som oftest bra med ungdom som får hjelp via helsetjenesten. Men det er leit at så mange må droppe ut av skolen før de får hjelp.

Han oppfordrer foreldre til å følge med på ungdommens spillvaner og ta grep før det blir for sent.

Psykolog Espen Idås mener gode digitale vaner er noe av det viktigste foreldre og skole må jobbe med. Han hevder vi er i ferd med å utvikle en underholdningsgenerasjon.

– Vi har å gjøre med et fantastisk medium med enorme muligheter. Det virkelige liv kan fort bli litt kjedelig i sammenlikning. Men jeg har vanskelig for å se hvilken verdi det har, sier han.

Mestringsopplevelse

På et kontor i tredjeetasje på Åråsen sitter psykolog Dag Harald Slydahl ved avdeling for rus og avhengighet på Ahus. Det siste året har han behandlet fem unge menn i 20-årene som sliter med psykiske vansker og avhengighet av spill som for eksempel «World of Warcraft».

– Spillene er ofte bygget opp med psykiske mekanismer som belønner gode prestasjoner. De kan stige i gradene og oppnå status blant andre spillere. Spillingen gir dem en form for mestringsopplevelse. En opplevelse de savner i det virkelige liv, sier Slydahl.

Pasientene vil ofte ikke tilbake til virkeligheten. Andre, etter hvert som de har blitt mer modne, innser at de henger etter jevnaldrende og at de har kastet bort mange år.

– De ønsker å gjøre noe mer ut av livet. Som å ta en utdannelse eller møte en jente. Da må man selvsagt ut igjen og oppleve at man mestrer andre ting. Det kan være utfordrende når identiteten er knyttet til den virtuelle verden, sier Slydahl.

Kontroll

Dennis er litt for gammel til at faren kan beslaglegge Xboxen.

– Men hadde jeg kunne velge på nytt, hadde det aldri kommet et spill inn i mitt hus, sier faren Christian.

«Battlefield 3», «Call of Duty» og «Streetfighter konsumerer fortsatt mye av sønnens tid. Noen ganger bare forsvinner timene, og mange, faren inkludert, kaller han fortsatt spillegal.

– Men jeg kan kontrollere det hvis jeg vil nå. Når jeg ikke har noe annet å gjøre, er det greit, synes Dennis.

Det kan høres ut som fornektelse, men han har tidligere bevist at han kan ta tak i problemet. En rød russelue på veggen vitner om fullført artium. Da han begynte på videregående, mer enn halverte han tiden han brukte på dataspill.

– Jeg begynte på amerikansk fotball og fikk meg venner, forteller Dennis, som ofte spiller data med kompiser nå.

Etter endt skolegang slet han imidlertid med å få lærlingeplass som biloppretter. I tre måneder har han nå vært arbeidsledig etter å ha sluttet i jobben som butikkekspeditør. Nå skal han ta seg sammen igjen. Denne uken har han vært på Nav for å få seg jobb før han til høsten begynner på videregående igjen. Dennis vil bli bilmekaniker.

– Det er egentlig ikke så gøy å sitte hjemme lenger, synes han.