– Hallooo! Kom hiiit!

Vi trodde han var like ved, og vi trodde vi hadde funnet toppen av Rælingen, men plutselig var sjefen for den frivillige skogskvadronen Rælingen Østmarka på Kryss og Tvers (RØX) borte vekk. Vi prøver en alternativ og mindre bratt rute til Barlindåsen, så her er det ingen sti.

Vi hører han lokker fra den andre siden av skogsmyra.

– Halloo! Kom hiit!

– Jada! roper John Larsen tilbake. Sammen med journalisten tråkker han av gårde over multeplanter med og uten blomst, over stubber og bakke som surkler.

LES MER: Turbeskrivelse Barlindåsen

Skogsarbeiderne

Både Hallvard Pentzen og Ivar Fremo er igjen på en annen haug, men Tor Hagen holder fast med ropingen fram til hele flokken er samlet på et annet berg, som har en tilhørende varde.

Nå er det tid for kaffe, for oppgaven er utført. Vi er på Rælingens høyeste punkt med knekkebrød og geitost.

– Slanker du deg? Ja, det skjønner jeg at du gjør ...

Spøkefulle frekkheter smeller mellom karene som har kjent hverandre i en årrekke. I skogen har de ryddet stokker, bygd klopper, gravet ut drenering og drukket kaffe sammen.

På vei oppover skogsiden har det ikke gått lang tid mellom hver gang de mumler om hva som må gjøres, eller har blitt gjort her i skogen.

– Kanskje hvis vi får lagt et rør under her, så kan det bli fint og tørt?

Et lite høydepunkt

Men dette er ikke godt nok. De fire mannfolkene som frivillig rydder skogen til skiløyper og stier, lar seg ikke imponere av den manglende utsikten fra «toppen». Selv om andre ting her kan friste.

– Jeg tror jeg må opp hit igjen i slutten av juli for å plukke multer, sier Hallvard ettertenksomt, etter å ha registrert alle plantene med hvite blomster.

– Ja, da skal du ikke måtte gå aleine, legger Ivar til.

Men Ramstadslottet og Bjønnåsen, ja det er noe annet. Noen meter under Barlindåsen, ja, men her kan du se helt til Sverige i godt vær, sies det. Så da farer vi ned mot Ramstadslottet den bratte korte veien likevel. Bjønnåsen får bli en annen gang.

Stup for n-te gang

– Ja, vi kan prøve den veien, men da må vi slippe oss litt ned på rumpa, advarer Tor. 80-åringen var ute og rekognoserte tidligere, og fant ut at den veien han hadde kløvet og klatret, kanskje ikke egnet seg for denne turen med en journalist på 26 år.

Derfor ble det heller å prøve en slakere omvei opp. Men nå leder han an nedover skråninger og små stup for å komme til den mer storslagne toppen på nedturen. Og gjengen er med, med legger av stål, støpt i skauen over flere tiår. Men det er kanskje ikke alle som er like skauvante som disse mannfolkene i anorakk. Da passer sjefen på at alle kommer seg helskinnet ned.

– Skal jeg hjelpe deg ned, Julie?