Seks firbeinte og like mange tobeinte er med på tur når Flateby hundeklubb går til den 374 meter høye Vardåsen sammen med RB.

Første gang på toppen

Enebakks høyeste punkt er nok ikke blant de mest trafikkerte toppene, selv om stien leder rett opp.

– Vardåsen, var det her? Da vi ble spurt om å bli med, trodde jeg at den lå i Fet.

– Ja, og jeg trodde det var i Skedsmo! Forteller damene fra Flateby hundeklubb. Men forvirringen har for lengst lagt seg når de står klare med hundene til en tur til topps.

LES MER: Turbeskrivelse Vardåsen

Klubben har 150 medlemmer, og stiller i dag med fire av dem, og med seks hunder. Selv om ingen av turgåerne har vært 374 meter over havet i Enebakk tidligere, er veien lett å finne. Inn grusveien mot Vangen fra riksvei 120 ved Kirkebygda, og helt inn til en gård i enden, og vi er klare for skogstur på skogsbilvei.

Variert skogsterreng

Først omringet av åker, deretter sauegjerder og skog, snuser og strener fornøyde turkamerater av gårde i solfylt vær. Bekken langs veien kan bades i like fint som sølepytten kunne vasses i, og eller er det mye gøy med mange kamerater av hver art. Foruten innpåslitne mygg surrende rundt hodene, har de tobeinte som holder båndene, det like fint.

Etter å ha fortsatt i retning Kølabånn rett fram i et kryss, kommer vi etter hvert til en lysning med rasteplass på høyreside. På skrå til venstre går det en traktorvei i skauen, som forsetter til høyre i et kryss, og oppover en lang bakke. Etter en liten avstikker, blir det klart at det er hit vi skal. Her får hundeeierne oppleve at litt ekstra trekkraft fra turkameraten med sele, ikke er så dumt. Midt i den seige og lange motbakken er det en trestubbe, skåret til i formen av en mann, som er ypperlig for tissetrengte hunder.

– Vi er mye i skauen her, men vi har ikke vært på toppen før, forteller hundeinstruktør Hilde Nordli, som har med seg både datteren og hundene Bocca og Ayzo for anledningen.

God trening til toppen

Den lange bakken blir til en sti, og etter en lang stund flater den ut samtidig som pustingen og pesingen avtar. Nå nærmer toppen seg. Vi har gått ut på høyre side utenfor stien vi kom fra, og vi kan se et lite berg, med en bålplass som er klar for høsten. Her har du ikke mye utsikt, men lite grann over trekronene, og det er et fint sted å raste mens hundene avkjøler seg i lyngen.

– Dette var en grei tur, som du fint kan gå på ettermiddagen, mener Mai Skoglund, som har fått drahjelp opp bakkene av den fornøyde Lizzy, en blanding av whippet, husky og pointer.

– Her kan det være koselig å ha med ungene, og så kan dere grille på toppen her, når det er lov, mener Hilde Nordli, mens pesingen fra bærlyngen understreker at turen egner seg fint for også de firbeinte.