Oppover, oppover og videre oppover går veien mot Nittedals høyeste punkt. Her går vi, RBs utsendte sammen med tre jegere, to av den yngre generasjon, og en av den eldre.

LES MER: Turbeskrivelse: Blekketjernshøgda

Gutta i skauen

– Nå har jeg blitt pensjonist, og jeg har planlagt tilværelsen min slik at jeg skal være i skauen omtrent fra 10. september til 29. februar. Unntatt juleuka, selvfølgelig, forteller Stig Skottum. Han er leder i Nittedal og Hakadal skog-, jakt- og fiskeforening.

Bjørnar (15) og Henrik (16) følger opp med å fortelle at de ikke uvanlig er opptil åtte timer i skauen etter skoletid når det er jaktsesong. Enten de trener hundene eller sitter post, så blir det mange timer i frisk luft. Men hva da med skolearbeidet?

– På høsten er det jakt som gjelder, svarer Henrik kontant.

Seige motbakker

Skauvante er de alle tre. Stig har jaktet fugl i her i mange år, og kjenner området. Bjørnar og Henrik er mye ute, og forteller og forklarer slik at lekmenn skal kunne forstå litt av jaktverdenen.

Til tross for at de liker seg ute, og drømmer om å bo i naturen ett år etter videregående, må de etter hvert innrømme at dette er noe slitsom. Selv om de er mange timer i skauen, så er ikke alle timene like aktive som på denne turen. Det er varmt, og det går jevnt oppover hele veien opp mot Rundkollen, og videre Blekketjernshøgda.

– Naturen har endret seg mye her opp gjennom årene. Fram til rundt 1870 hentet de trekullet til jernverket i Hakadal herfra. Før var det nesten høyfjellsnatur her, forteller den drevne jegeren Stig Skottum.

Stien som fører oss oppover og inn i naturreservatet er godt brukt og tydelig å følge. Stig kan fortelle at han rundt påske møtte på en vågal snøbrettkjører, som kjørte fritt ned fra høyden, og også to skikjørere med pulk. Men her er det ingen skiløyper, så det er mer for de spesielt interesserte.

En vågal person er vel også den som har etterlatt seg sykkelspor på stien i Rundkollen naturreservat, på tvers av at naturen er vernet for slikt her.

Ellers egner stien seg uansett lite for annet enn føttene, med myr, røtter og stein i bakken.

Fin omvei

– Der kan du se Lauvtangen, der er Buvann og der er Vrangen, sier Stig, mens han peker på mange av de forskjellige innsjøene som åpenbarer seg fra det storslåtte utsiktspunktet.

Her er det absolutt verdt å streve seg opp. Men vi må til Blekketjernshøgda, som er kommunens høyeste punkt. Rundkollen er en omvei, men en nødvendig én. For etter å ha fulgt stien til en grusvei, blir det strevsomt. Ingen sti, men tett skog følger fra Blekketjern, og til en liten uanselig høyde som gjemmer seg mellom trærne. Kanskje høyest, men her er det ingen vits i å bli. Vi snur heller nesene mot Rundkollen igjen.