– Legen sa det ikke var mer å gjøre. Ingen kirurger ville skjære i meg mer. Skulle jeg bare vente da? tenkte jeg.

68-åringen som bor på Lørenskog har gått inn og ut døren på Radiumhospitalet siden 1999, da hun fikk påvist føflekk-kreft på fotrista.

Skaret har mistet tellingen på antallet operasjoner siden. Men kreften spredde seg likevel.

«Dattersvulstene», som hun selv kaller det, dukket opp i hopetall. De nærmet seg 100. Dét ble for mye for venstrebeinet.

Værre og værre

– Etter amputasjonen i 2004 holdt svulstene, eller knutene, seg i ro et par måneder. Men de kom tilbake, på låret, på ryggen, på armen, forteller hun videre.

Ada Skaret så hvilken vei det bar. Det samme gjorde legene.

– Jeg har hatt mine mørke stunder. Jeg har familie og barnebarn som jeg tenkte på. Men jeg prøvde å være positiv.

I desember 2007 kom beskjeden. Samtidig sa legen at det pågikk et forsøk i utvikling av en ny medisin mot føflekk-kreft.

– Jeg trodde jo jeg skulle dø, men studiet ga meg håp.

Legen hennes gjennom forsøket på Radiumhospitalet fra våren 2007, Marta Nyakas ved utprøvingsenheten, bekrefter at Skaret egentlig ikke hadde lang tid igjen å leve.

– Med en så utbredt sykdom, så har man seks til ni måneder igjen, maks ett år, sier hun.

Voldsomme bivirkninger

Hun fikk ingen garantier, måtte skrive under på at hennes deltagelse var helt frivillig. Medisinen hun fikk, Ipilimumab, er i væskeform og settes intravenøst hver tolvte uke. Dette er immunterapi, manipulering av immunforsvaret.

Bivirkningene kunne være mange og voldsomme. Dét var de også.

68-åringen hadde til å begynne med store smerter grunnet en betennelse i tarmen, i tillegg til ekkel hoste og mye slim i halsen.

– Men betennelsen plager meg ikke lenger. Dette er småting som jeg godt kan leve med, smiler hun.

Likevel har hun vært så sliten at hun måtte stå over én behandling.

– Bivirkningene kan være dødelige hvis de ikke følges opp, bekrefter Marta Nyakas overfor Romerikes Blad, og legger ikke skjul på at Skaret og andre av de flere tusen som deltar i studiet risikerer å måtte droppe ut om ikke kroppen tåler belastningen.

– Svulstene forsvant

Medisinen fungerte. Spredningen stoppet opp. Oppsiktsvekkende nok.

– I løpet av 2007 så krympet svulstene innvendig. Knutene under huden forsvant alle sammen i løpet av 2008. De kan ikke måles lenger, forteller Skaret.

Selvsagt er hun glad. Samtidig er hun sliten. Ti år med kreftbehandling har tatt på.

– Det som er skjedd med Ada er veldig, veldig bra. Sykdommen er ikke helt borte, men den er ikke aktiv. Dette er en behandling for å holde sykdommen i ro, presiserer Nyakas.

Fortsetter

Ada Skaret tar dagene og ukene som de kommer.

– Jeg har det egentlig ganske bra. Så lenge jeg har kuren så lever jeg hvert fall, småler hun.

Siden hun nå har fått klarsignal til å få mer medisin etter de tre første årene med behandling, settes neste dose i april.

Hun har imidlertid ingen garanti for at kroppen vil tåle flere behandlinger, uten at hun bekymrer seg for dét.

– Jeg orker ikke så mye som før, men nå er jeg mye mer overbærende. Jeg irriterer meg ikke så mye lenger og lar ikke så mye gå innpå meg, avslutter en blid 68-åring.

Hun er klar for nye kamper mot føflekk-kreften.

– Mest lovende om har skjedd

Marta Nyakas, Ada Skarets lege under studiet på Radiumhospitalet, mener at forsøket som 68-åringen deltar i er det mest lovende som har skjedd på mange år i kampen mot føflekk-kreft.

– Vi håper at den nye medisinen blir godkjent i USA i løpet av året.

– Og da går det ett år til før den kan tas i bruk i Norge?

– Ja, vi håper det, svarer hun.

Ipilimumab-medisinen fås i væskeform. Nyakas forteller at den blir sittende i kroppen lenge. Hvor lenge og om man kan kutte den ut etter hvert, er spørsmål man forsøker å besvare nå, ifølge legen.

Ada Skaret deltok i studiets fase to. Fase tre er den siste fasen. Den pågår nå. Studiet har vart i flere år. Flere tusen har deltatt i undersøkelsen.