I et år skal Kristoffer Clausen leve i Guds frie vestlandsnatur. Alt han spiser og alt han drikker, må han skaffe seg selv. Han fisker, jakter og sanker.

Fem måneder har gått. 20 kilo har rent av kroppen.

Kjøttlei

Etter måneder med hjortekjøtt, hjortekjøtt og enda mer hjortekjøtt, hender det at han må ta seg sammen for å spise nok.

Hver måned lager han en reportasje for bladet Villmarksliv. Han skriver på en bok som Cappelen vil utgi til høsten. NRK har laget tv-innslag. VG har vært på besøk.

Men meningen er å leve i ensomheten, derfor er Romerikes Blad de siste av noen få som slapp til før jul.

Han er forfjamset over hvor stor oppmerksomhet han har fått etter at han bestemte seg for å trekke seg ut av sivilisasjonen for å berge seg selv.

Lise Hageberg – som styrer butikken mens han er borte – har det travelt med å ta telefonen og svare på mail. Selv har Clausen hemmelig telefonnummer. Litt av poenget med prosjektet er jo at han skal være mest mulig alene.

Bortsett fra de nevnte medier, har han sett lite til folk siden han dro hjemmefra. Men én og annen jeger har kunnet melde på jaktradioen at han har sett «han Clausen» oppi der.

Filmskaper

Han forlot en leid bolig i Fet og en noe bekymret mor og far på Mork i Sørum.

Før han dro til Sogn 1. august hadde han skapt seg et navn og et levebrød som produsent av jakt- og friluftsfilmer. Noe for tv, mest for dvd.

Dette året skal han også filme. «Hjortejakt med en vill mann» er allerede klar. Clausen har filmet, men overlatt resten av produksjonen og salget til medhjelpere. For øvrig går mye av døgnet med til å overleve.

Unngår skjørbuk

For å komme dit han er, har vi kjørt ferge og det siste stykket har vi fått skyss med en liten fiskebåt.

Han møter oss ved kaia. Han tilbringer litt av tiden her nede ved sjøen. Men mest har han holdt til ved et tjern i fjellskogen. Dit kjører han oss med bil på en bratt, svingete og humpete skogsvei.

Her oppe gror mose og lyng. Mosen er ikke mye verdt. Blåbærene er ferdig for i år. Men Clausen plukker i seg noen frosne tyttebær og krekling. De smaker faktisk enda bedre når de er fryst, da blir de litt søtere, hevder han. Så synes han også at te kokt på barnåler smaker helt greit. Uansett er det ikke så mye annet å velge i for å sikre seg nødvendige vitaminer.

Ikke kresen

Han har slått opp noen stokker og lagt over plastpresenning. Innunder taket på gapahuken henger noe hjortekjøtt. Her dingler også et stykke fett til stekepanna. Nøtteskrikene har vært bortom og hakket litt i godsakene.

Den ville mannen bryr seg ikke om det. Han holder kjøttstykket mot nesa.

– Det lukter litt surt, men det gjør ikke noe, sier han. Datostempling er hysteri. Han skjærer av en bit og putter i munnen. Så tar han av en til og strekker ut hånda. Frøya spiser fra kniven.

De to rusler over isen. Han bærer sekk med reinskinn under lokket. Under isen svømmer et lager av fjellørret som han forsynte seg av i høst. Nå kunne han trenge litt mark for å pilke.

Han sparker til en løs isklump. Bikkja setter etter og spinner bortover glatta. Halen går.

Slutt på jakta

Han trekker etter seg en hjortekalv som ble skutt for et par dager siden. Den er så sentfødt og liten at den uansett ville slitt med å klare vinteren.

– Egentlig er ikke julaften noe å feire for meg. Det er dagen etter siste hjortejaktdag, sier han og smiler.

15 dyr har han betalt for å få skyte denne høsten og tidlige vinteren. Men kjedelig føde tærer som sagt på matlysten i perioder, og borte er spekklaget han spiste på seg før han dro.

– Jeg kan tåle å gå ned 7-8 kilo til før jeg begynner å tære på musklene.

Dit vil han helst ikke komme. Skrekken er å bli sittende rolig med ei fiskestang fordi han ikke har noe å gå på. Kristoffer er allerede sparsom med energien og motstår fristelsen til å klatre opp på de hvite, ville fjellene omkring.

Verst vil det likevel være å måtte gi opp. Faren er reell, men neppe på en god stund ennå.

Lange netter

Bortenfor tjernet, i lyng og mose, bestemmer han seg for å slå leir for kvelden. Snart blir det mørkt. Dagene er korte, kveldene nesten uendelige.

Han legger kalven på bakken. Så tar han fram kniven og flår den ene siden med vante snitt, snur dyret, legger det på en plastduk og fullfører jobben. Han binder et tau om det ene beinet og henger skrotten opp i ei bjørk.

Minusgradene prikker i nakken. Noen snøfnugg vingler i luften. Men her er gamle, værbitte stokker som ber om å få ei øks i ankelen og bli til ved.

Snart knitrer det i bålet. Kristoffer brer et par reinskinn over moseryggen. Før han setter seg, går han og bikkja en tur utpå isen for å hente vann. Snart koker kalvehodet i ei svart gryte.

Savner pepper

Frøya krøller seg sammen til en bylt tett inntil kameraten sin. Hun elsker bål. Nyter varmen. Hun er lita og tynn. Men hun lider ikke av matmangel, slik Kristoffer kan komme til å gjøre. Han har med tørrfôr til hunden.

– Jeg gjør dette frivillig. Hun skal ikke være nødt til å sultefôres, selv om jeg kan komme til å mangle mat, forteller han.

Mens hjortehodet koker, legger han hjortefilet og -hjerte i den feite stekepanna. Ikke så mye som ei pepperbøsse har han tatt med seg hjemmefra. Men fileten smaker godt. Hjertet er ikke så verst, det heller.

Korte dager

Klokka fire er det mørkt. Etter det går timene sakte ved bålet. Han finner mer ved. Stryker bikkja. Drikker kjøttkraft og vann. Andre ville kanskje savnet en øl. Denne ville mannen har aldri drukket alkohol. Han savner egentlig ikke cola heller.

– Jeg synes det kalde, friske vannet er så godt. Hvis jeg skulle savne noe av drikke, så var det kanskje solbærsaft, sier han.

Noen ganger leser han i stille kveldstimer. Han har samlet noen emner han kan lage kopper av i løpet av vinteren. Om maten og kreftene strekker til, kanskje han lafter en gapahuk også – i løpet av vinteren.

Lite kroppsvask

Vi har fått med oss noen spørsmål fra kolleger i avisa. De står på en lapp som ligger i ryggsekken, og bærer muligens preg av at spørsmålsstillerne ikke er her selv.

– Fyr løs! sier Clausen.

– «Har han med seg dopapir?» leser jeg fra lappen.

– Ja, det har jeg. Jeg hadde blitt sår om jeg skulle brukt mose.

– Deodorant?

– Nei, erru gæern!

– «Hvordan lukter han nå?»

– Du har ikke lyst til å lukte meg under armene nå. Det skal du slippe å teste. Klesvask er ikke-eksisterende. Når det gjelder kroppsvask må jeg varme opp vann i en kjele og ta ting foran bålet med en klut. Jeg gjør det av og til, men det er ikke noe jeg gjør daglig. Det er også noe med det fettlaget en bygger opp.

– Hva med tannpuss? spør jeg.

– Jeg har vel pusset tennene 5-6 ganger på fire måneder.

– Du savner ikke å pusse tennene?

– Nei!

Savn og gleder

Noen kilometer nede i lia har Kristoffer Clausen ei lita brakke som han får lov til å låne som lager for klær og annet som helst skal holde seg tørt. Ett og annet klesskift er altså mulig. Men som regel går han i den samme buksa og den samme ulljakka.

– Hva er det største savnet?

– Det største savnet må være mat, dusj, damer, venner og familie, svarer hans mens han tenker.

– Og de største gledene?

– De største gledene er jaktopplevelsene og nærkontakt med brølende hjort.

God tid

Det er god tid til å prate ved bålet. Klokka blir fem. Den blir seks. Den blir sju. Han synes det er hyggelig å ha selskap en kveld i adventstiden.

Når han sitter her alene, liker han å tenke på at han sitter i et gammelt kulturlandskap. At folk har brukt naturen her i uminnelige tider.

Klokka blir åtte. Den blir ni. Denne kvelden har han selskap. Bålpraten går. Kristoffer Clausen forteller om noen barndomsår han tilbrakte i Afrika sammen med mor, far og tre søsken. År som ga dem alle et hjemland nummer to. Han har selvsagt jaktet og filmet der og.

Holder ut

– Er det en drøm å leve sånn, eller er det bare gøy å se om du holder ut?

– En kombinasjon. Jeg har sett hva folk overlever på i Afrika. Og det er ikke så mange årene tilbake at folk ikke ville kalt dette ekstremt, det var sånn det var. Det var livet, konstaterer han.

Når klokka viser at det omsider er tid for å krype i soveposen, legger han seg sammen med bikkja ti meter fra bålet.

Før dagen gryr er han på beina igjen. Sanker mer ved, fyrer opp og varmer restene av hjortehodet.

– Så sitter vi her igjen, da, sier han og stryker Frøya over ryggen. Etter frokosten kjører de gjestene ned til kaia. De er alene igjen.

Kaldt i jula

Så går dagene. Og nettene. Gradestokken har vært nede i 21 minus. Frøya synes det er litt stusslig.

Tiden framover kan bli tøff. Han håper tiden går fort mot vår. Men Kristoffer Clausen føler fortsatt at han lever et godt liv her ute.

Nå er han glad for at dagene blir lengre. Temperaturen har steget noen grader igjen. Han mister ikke så mye vekt som før. Og nå er det jul.