Politiet? Viltnemnda? Veterinær? Ta med hjem? Slå i hjel? La ligge?

Det er mange spørsmål å ta stilling til når du har vært så uheldig å kjøre på et dyr. Hver eneste dag blir dyr – også kjæledyr – offer for trafikken på romeriksveiene. Mange bilister tar kontakt med politiet i håp om å få hjelp.

– Vi mottar mange henvendelser om dyrepåkjørsler, og i flere tilfeller er det også riktig. Dersom et vilt er påkjørt, for eksempel et rådyr eller en elg, er det viktig at vi får melding, opplyser operasjonsleder Geir Eriksen i Romerike politidistrikt.

Politiet varsler den lokale viltmyndighet, som enten avliver liggende dyr, eller tar opp jakten på skadde individer.

– Dersom vi blir varslet og registrerer hendelsen i våre registre, vil også bileier slippe egenandelen på forsikringen, påpeker Eriksen.

Plikter å hjelpe

Så enkelt er det imidlertid ikke dersom det er en katt eller hund som har truffet støtfangeren. I slike saker kan politiet også hjelpe, men kun dersom de har ledig kapasitet.

– Påkjørsler av kjæledyr faller litt mellom to stoler. I utgangspunktet er ikke vi rette instans, sier Eriksen.

Ole Julsrud, sekretær i Dyrevernnemnda i Eidsvoll og Hurdal og dyrlege i Mattilsynet på Romerike, understreker at det aller viktigste er å sørge for å hjelpe dyret.

– Dyrevernloven slår fast at man plikter å hjelpe dyret etter beste evne. Dernest bør en forsøke å spore opp eieren og komme i kontakt med veterinær. Dersom dyret åpenbart er alvorlig skadd bør avliving vurderes – og gjennomføres, mener Julsrud.

– Det verste er ikke å kjøre på en hund eller en katt. Det er mye verre å forlate det, uten å hjelpe, konstaterer han.

Egen smådyrvakt

Det er flere måter å oppspore finne dyrets eier på: Hunder kan være merket med enten halsbånd eller en usynlig mikrobrikke, som kan scannes på et veterinærkontor. Flere katter er merket med øretatovering.

– En kan også gå til nærmeste hus, for å se om de kanskje vet hvem eieren er, foreslår Ole Julsrud.

Dersom eieren ikke kan spores opp – og dyret åpenbart trenger behandling – bør veterinærhjelp skaffes. Så raskt som mulig.

– På dagtid er det ganske enkelt å få kontakt med nærmeste veterinær. Utenfor kontortida er det litt vanskeligere, men ikke umulig, sier veterinær Ann Margaret Grøndahl ved Norges veterinærhøgskole i Oslo.

Ifølge Grøndahl finnes det flere forskjellige vaktordninger – deriblant smådyrvakta, som veterinærhøyskolen er en del av. Smådyrvakta er en akuttvakt for Akershus og Oslo, med døgnbemanning.

– Dersom en ikke finner lokal veterinær, er det mulig å kjøre dyret til oss. Da vil vi sørge for at dyret får all den hjelpen det trenger, sier hun.