Hilde Brenno og 25-åringen var innlagt på Moenga bo- og treningssenter i fjor sommer og høst. Før jul klarte ikke de to mer og skrev seg ut.

Nå tar de bladet fra munnen og forteller om sine opplevelser fra klinikken.

Byttet piller

– Mange av pasientene ruset seg på Moenga. Vi fikk de pillene vi skulle ha i hånden av pleierne. Når pleierne snudde ryggen til, byttet flere av pasientene piller med hverandre eller så byttet de dem i røyk, forteller Brenno.

Ifølge de to kvinnene var det heller ikke vanskelig å få kjøpt både piller og hasj der. – Det ble røyket hasj ut av vinduene og på verandaen, men pleierne merket ingenting, forteller 25-åringen.

Etter at en medpasient døde i november, ble 46-åringen så deprimert at hun spurte om å få time hos en psykolog. – Jeg fikk beskjed om at det var fullt hos psykologen. Sannheten var vel heller at de manglet psykologer. Kun noen få fikk time, og det skjedde bare av og til, forteller Brenno.

Dette bekrefter også 25-åringen.

– Man sender folk til psykiatriske institusjoner for at de skal bli friske. For meg som er pårørende føles det mer som om Moenga er et oppbevaringssted enn et behandlingssted. Hilde var mye sykere da hun kom hjem derfra enn da hun ble lagt inn, forteller mannen hennes.

Sexpress

På den samme avdelingen ble 25-åringen utsatt for sexpress fra to mannlige medpasienter.

– Den ene sendte nakenbilder av seg selv til flere av de kvinnelige medpasientene på mobiltelefon. Han sa åpenlyst at han ønsket å ha sex med oss, forteller hun. Uavhengig av hverandre bekrefter også Hilde Brenno og to andre kilder som Romerikes Blad har snakket med, denne historien. Ifølge de to kvinnene opplevde flere av de kvinnelige medpasientene dette som så ubehagelig at de skrev seg ut fra Moenga.

– Jeg lurer på hvor mange syke og pleietrengende kvinner som skal få ødelagt oppholdet sitt før de ansatte tar affære, sier de to kvinnene. De mener ansatte på Moenga har ansvaret for at alle pasientene skal kunne føle seg trygge og fri fra sexpress på behandlingsstedet.

Tør ikke prøve mer

Siden hun kom hjem fra Moenga i desember, har Hilde Brenno slitt med depresjoner.

– Jeg vil fortelle om oppholdet mitt der fordi jeg ønsker at andre som blir lagt inn der, skal få den hjelpen og tryggheten de trenger. Selv vet ikke Hilde om hun makter å møte psykiatrien mer.

– Fastlegen min har sagt jeg trenger hjelp, men jeg tør ikke. Jeg tør ikke ta sjansen på at det skal gå galt en gang til. Jeg føler at psykiatrien har sviktet meg. Hvis jeg ikke kan stole på at jeg er trygg på behandlingsstedet, hva kan jeg da stole på for å bli frisk, spør Hilde Brenno.