Regina Spektor er noe av en musiker, det høres godt i hvordan hun bygger sangene sine. De er ikke lettvinte, men likevel lette å høre på. Forfriskende, og mye velkjent i uttrykket. Som vanlig bruker hun stemmen sin i alle ytterpunkter, fra hvisking til roping, klangfull og knirkende, og med gisping som gir en kvelende fornemmelse i «Open».

Musikken er en selsom blanding av akustisk og elektronisk uttrykk. Alt i åpningslåten «All the rowboats» får vi både rolig piano, trommer og klapping, jazz og elgitarrock. Også «Oh Marcello» beveger seg fra det ene til det andre musikalsk – Cabaret og gammal grammofon. «All the rowboats er hardere, «Don’t leave me» en calypsovariant, og «How» en blues med symfonisk start. Den sterkeste låta er en fantastisk pianovals, «Firewood», med rørende sterk tekst og en vakker melodi.

For øvrig er flere av låtene mer anonyme – jeg ønsket meg mer av leken fra inngangssporene.

Plata er teatral, filmatisk, uttrykksfull. Som en nonsjalant, meningsfull og musikalsk skarpstilt kabaret.

Kaja S. Knatten