Det relativt ukjente Lørenskog-bandet dOMi tar punkrocken et langt steg videre, og beviser at pønken slettes ikke er så død som noen vil ha det til.

En av grunnene til det, er at de har blandet elementer fra det meste som har rørt seg på opprørsmusikk-fronten i den moderne tid. Når man mikser den originale brit-punken med metall, poppunk, ska, hardrock og en håndfull folketoner, skulle man tro det ble litt vel massivt. Men nei da, bandet leverer elleve melodiske, balanserte låter med trøkk og tempo. De fleste låtene har også individualistisk budskap i kjent pønk-stil, og på låta "Duckie" tar de et oppgjør med fremmedfiendtlige, krigskåte Bush-venner, og viser samtidig fram sitt politiske standpunkt på en herlig frisk måte. Blant all den moderne punk-rocken som er på markedet, er det viktig å få fram dOMi's eksperimentelle sider, og at albumet "Welcome to annoying town" i aller største grad har et særpreg og en gnist man sjelden finner hos band i samme bås. På albumets eneste ballade, "Bendeco", spilles det solo med trompet og saksofon! Vokalkombinasjonene fungerer også utrolig bra, og fire sekunder med Guns'n Roses-gullkorn på låta "Gambia", som i mine øyne er albumets feteste, byr virkelig på elsk eller hat. Jeg synes i alle fall det er irriterende tøft.

Jonas Vårum Olafsen