Sarah Nebel følger opp den fine debuten "Time to Fly" fra 2004 med en enda finere popplate. Siden sist har lillestrømlingen som egentlig heter Elisabeth Endresen alliert seg med et mer velsmurt maskineri – og borte er det litt demoaktige preget fra debuten. Nå låter det helproft på alle måter. Låtene er solide, stemmen flott, arrangementene lekre og musikerne drivende dyktige. I de mest sentrale rollene finner vi Torstein Lofthus (trommer), Kjetil Dalland (bass), Torjus Vierli (piano), Kjetil Steensnæs (gitar) og Vidar Lunden (synth og mye annet).

Hovedpersonen selv er mer stilsikker, og plata føles mer helstøpt. Det er intenst, pulserende og fengende i åpningen "Jasmin", vakkert i tittelkuttet "Great White" og duvende deilig i den storslagne "Time" – et av platas desidert beste spor. Det gjelder også den seige, såre "Blindfolded Star", der Nebel synger duett med Trond Granlund. Han bidrar også i vakre "Maybe A Song", som dog framstår som litt mer ordinær.

"Should Have" blir i overkant stillestående, mens kabaret-aktige og mystisk-stemningsfulle "Red Velvet Sofa" er et herlig høydepunkt. Her bidrar Urørt-artisten Adrien – alias Andreas Rønbeck – på vokal, mens romerikingene Palle Wagnberg og Roar Vangen stiller på Hammond B3 og elgitar. Den litt up-tempo "Better Soon" sitter også godt.

Tekstmessig gjør Nebel også en solid jobb, og byr sågar på gullkorn som "I get down on my knees because I can't stop falling" og finurlige tittel-ordspill som "Holly Did What Holly Would" og "Eleven Smiles High". Sånt får iallfall meg til å smile høyt.

Det skal nok sies at noen av låtene på "Great White" føles bittelitt ensformige og stillestående i lengden, men alt i alt er dette likevel en plate Sarah Nebel kan være både stolt av og tilfreds med.

Torstein Davidsen