Hva kan du gjøre etter 40 år som gitarist? Jo, bli en del av utgivelser som denne.

Lørenskogingen Roar Vangen spiller som ingen andre, og når du hører ham i den uimotståelige "Snerten", ligger år med spilling og tanker åpenbart bak. Gitaren gis rollen som langeleik, og Vangen fingrer av sted i et forrykende tempo. Så dukker Odd Sylvarnes Lund opp med bukkehornet sitt, og "Jenta bakom fjella" framstår som en underlig, gammelnorsk mikstur, hvor toner fra "Dovregubbens hall" blandes med partier der tempoet minner like mye om drivende rock som norsk folkemusikk på sitt sprekeste. Kast deg også gjerne på "Rundt & rundt", en ustoppelig, munnharpedrevet ferd.

Dette er moro, altså!

To fine virtuoser skaper musikk som gir assosiasjoner i rikt monn. Gitarer, gitarer, gitarer – og bukkehorn, munnharpe og lur.

"Alvedans" er mystikk satt til toner, finurlig instrumentbruk, og munnharpa som rytmeinstrument er jo like norsk som fjellheimen. Plata glir over i melankoli mot slutten, med gitar og bukkehorn i Sylvarnes Lunds vakre "Fri" og gangaren "Baldershage", som skaper en stemning der en nesten forventer å se en vikinghær komme stampende ut av tåka.

Ja, det er et musikalsk eventyr, dette. Synd og skam om den ikke løftes opp og fram.

Rune Westengen