De er så musikalsk stødige og åpenbart kunnskapsrike at de styrer unna alle bluesklisjeene unge band gjerne strander i. Imponerende 13 selvkomponerte låter, med stor bredde og variasjon. Det hele er befriende velspilt.

"Cookie Jar" åpner albumet, med Hendrix-inspirert gitar, før det bærer av sted med et knippe låter som ofte har sine røtter i britisk bluesrock. Tidvis høres de ut som Back Door med vokalist. Andre ganger vekker de assosiasjoner til band som The Fabulous Thunderbirds. Hele plata er dynamisk og velarrangert.

Stian Borgen framstår som en sentral kraft her. Han synger svært bra, åpenbart så trygg på seg sjøl at han våger å la seg rive med. Slikt blir det god musikk av. Borgen er også hovedkomponist, med god hjelp av Stian Haslie. De to er bandet gitarister. Sindre Habberstad (bass) og Vetle Adrian Larsen (trommer) gir bandet et stødig og levende rytmegrunnlag, mens Henrik Lethigangas (trompeter) og Tore Flatjord (sax) bidrar til et mer fleksibelt og spennende lydbilde. Hør bare på den shuffle-aktige "Crime to Enjoy". Eller hør på den svingende "Bedrock Blues", eller den gitardrevne og stilsikre "Roots By the Snow", eller føl trøkket i "Swing Me". Og glem ikke det akustiske, lettbeinte ekstranummeret som dukker opp helt til slutt.

Hør godt på alt sammen! Fjorårets ep bar bud om noe godt. Her er det servert!

Rune Westengen