Amerikansk dramakomedie. Regi: Steven Soderbergh 15 år

I en kinosommer fylt med superhelter og barne- filmer, gir Steven Soderbergh oss en samfunnskritisk strippefilm.

Man kan si mye om regissør Steven Soderbergh, men at han er redd for å teste grenser er ikke en av dem.

Med en filmografi som strekker seg fra det ekstremt smale til det allment popkulturelle, er han blitt en av Hollywoods mest allsidig regissører.

Denne gangen har han valgt å gå løs på strippemiljøet rundt USAs vestkyst i disse økonomiske nedgangstider. Tampa i Florida setter scenen for Mike Lane, en mer enn habil stripper som bestemmer seg for å ta ungfolen Adam inn i varmen i sitt klesløse manneshow.

Mike er kun stripper midlertidig, og sparer opp strippepengene sine for få banklån til å gjørebuisnessut av sine håndlagde møbler. Men det begynner å gå utforbakkenår unge Adam tar seg litt vel til rette, og havner i trøbbel med noen ikke helt streite typer.

Den nye makteliten

Det er mye ved «Magic Mike» man kanskje ikke skulle tro fra dens glitrende, svette overflate. Dette er ikke bare en dum komedie om menn som liker å ta av seg klær. Joda, den er det også, men premisset som ligger baker så mye mer enn som så.

Vi møter et antatt fristed for de økonomiske nedgangstider, en bransje der menn går i g-streng mens voksne jenter jublende slenger penger etter dem. En bransje der inntekten er kontant og skattefri. Når verdens finanskakser har trøbbel blir stripperne den nye makteliten. I alle fall ifølge Soderbergh.

Hans evne til å fusjonere underholdning med kritiske betraktninger er unik i Hollywood, og har aldri vært mer passende enn det den er her.

Han viser oss et finanssystem i kne, og hvordan den nagler mennesker fast.

Kanalisert gjennom Mike, en stjerne i rampelyset – men som ikke får banklån da kredittverdien hans er lik null. Cash er ikke lenger king når stripperne trår utenfor sitt eget kongerike.

Frisk og eksperimentell

Filmen er smått basert på hovedrolleinnehaver Channing Tatums erfaringer som stripper, en rolle han bekler med største selvfølge. Karakteren Mike er en idealisert semigud i en problemfri verden, som Soderbergh sakte senker ned til vårt nivå og problematiserte samfunn.

Soderbergh er i toppform her, Tatum likeså. Det hele toppes av en Matthew McConaughey, som de siste årene har strammet opp cv’n sin betraktelig. Her får han enda en stjerne i boka som den forføreriske, men griske klubbeieren Dallas. Det er kvalitet i alle ledd. «Magic Mike» er morsom når den skal, trist når den bør, og byr samtidig på en kinoopplevelse litt utenom det vanlige.

Alt i alt, vår tids store stripperepos.

Øystein Tronsli Drabløs