Utrolig nok gir Jan Eggum ut 60 nye låter om kjærlighet og ærlighet i høst, i anledning sin egen 60-årsdag. Mannen er jo et oppkomme av sådanne. Kan han likevel være nyskapende? Ja, det synes jeg. Det er lett å høre hvis plate dette er, men likevel høres låtene nye ut, hver og en. Dette, hans dobbeltalbum nummer to, er hakket mer jazzet enn det første. Her finnes vals, bossa og ballader. Musikken er vakkert instrumentert, for strykere, treblås og messing, tangenter og nå og da kor. Musikerne er noen av landets beste, som Bugge Wesseltoft, Sverre Indris Joner, Knut Reiersrud og Audun Erlien, og lørenskoging Bendik Hofseth på enkelte spor. Overraskende er det vel ikke at Eggum presenterer melankolske tekster om livet, med mer eller mindre tydelig moral, greie rett-fram-formuleringer (og noen snedige rim) og historier man kan kjenne seg igjen i. Og noen historier antakelig fra egen karriere. Opptil flere små perler her. Hvis man liker Eggums stil, altså. For den er særegent hans, fremdeles.

Kaja S. Knatten