Filmen, som er Erlend Loes omarbeidelse av Håvard Melnæs’ bok «En helt vanlig dag på jobben», skildrer hvordan Melnæs opplever å bli formet som ung og naiv journalist i «Folk Flest» (Les:Se og Hør).

Melnæs sin bok er basert på tiden han jobbet i Se og Hør, altså en historie fra virkeligheten. Men la det være klart; det er Håvard Melnæs sin virkelighet, og det gjør også historien ganske mild for Melnæs’ del. Hans oppgjør med seg selv er i stor grad sett fra nettopp én synsvinkel.

Liksomdokumentarisk

Et underlig grep er det likevel å la den ekte Melnæs «stoppe filmingen». Underveis i filmen vises små scener som skal se ut som dokumentariske opptak, der forfatteren avbryter filmingen for å fortelle hvordan ting virkelig hendte. Disse klippene er selvsagt også regisserte. Og de er faktisk underholdende, fordi Melnæs gjør en morsom figur, og fordi man blir minnet på hvordan en historieforteller styrer virkeligheten i sin fortelling.

Hvor heldig det er for filmens oppbygning, klarer jeg ikke å bestemme meg for. Man kan argumentere for at det bryter alt av spenningskurver. Men samtidig vet vi jo hvordan det går. Det er tross alt en historie fra vår egen samtid, og den handler nettopp om å redigere virkeligheter, så hvorfor ikke. Det kler filmen.

Sterkt om Høiby

Jan Gunnar Røise gjør sin første filmhovedrolle som reporter Melnæs. Det gjør han behagelig nedtonet, mildt og hardt på samme tid. Filmen skildrer hvordan han blir venn med Sven O. Høiby, og etter hvert også medierådgiver og lommebok for ham. Grov utnytting, kan man si. Slett ikke pent. Og som journalist kan man skamme seg litt over de verste sidene ved bransjen.

Men samspillet mellom Røise og Ingar Helge Gimle som Høiby er gripende. Gimle gjør en sterk, helhetlig og forsonende tolkning av Høiby. Her blir hans historie fortalt nyansert, mye på grunn av manuskript, men også på grunn av strålende skuespillerteknikk og god regi.

Var det slik det var? Ikke godt å si. Men i filmen fungerer vennskapet/utnyttingen som den viktigste undertonen. Det er her dramaet ligger, det er her Røise har størst mulighet til å utvikle sin karakter. I den stadige vekslingen mellom kynisk suksess og utnyttelse, mot omsorg og dårlig samvittighet.

En nyttig kommentar

Det er ikke filmens agenda å avgjøre om Håvard Melnæs er en fæl eller fin fyr, eller hvorvidt Sven O. Høiby utnyttet datteren sin mot bedre vitende.

Det filmen imidlertid kommenterer, er at råtne metoder lett kan brukes av enkelte, uten at det synes fra utsiden. Det kan være greit å bli minnet på.

Kaja Schau Knatten