– Jeg støtter utspillet hans hundre prosent. Musikkpolitikken blir styrt av en liten gruppe i radio og tv. De har enorm makt. Nettopp derfor er det flott at William Kristoffersen sier fra. Han er i en posisjon hvor han blir hørt, mener Bjørn Terje Bråthen.

På Strømmen driver han Artistguiden. Stallen hans teller en rekke artister som utøver det han kaller publikumsvennlig populærmusikk.

En av dem er Rune Rudberg.

– Hvor ofte hører du for eksempel en artist som ham bli spilt på norsk radio, spør Bråthen.

SI DIN MENING! Diskutér danseband her!

Sin syke mor

I tillegg til å være impresario for blant andre Rudberg er han selv utøvende musiker.

– Det kan være fristende å mistenke deg for å snakke for din syke mor, Bråthen?

– Jo da, jeg ser det. Men i denne sammenhengen synes jeg at jeg får si fra. For min egen del er det for sent å satse på noen popkarriere. Jeg snakker faktisk ikke for min syke mor, men for mitt syke land. Jeg snakker for et skadeskutt land i populærmusikk-sammenheng. Vi har flinke nok aktører, og når det gjelder eksport av musikk burde vi ha vært på linje med Sverige.

Nesten ikke spilt

Bjørn Terje Bråthen synes det er forstemmende å se hvor lite det satses på en del norske populærartister. Han trekker fram Wig Wam som ett eksempel.

– Etter den internasjonale finalen i Kiev fikk de mye mediedekning fra mange land. Her hjemme ble de nesten ikke spilt på radio, de passet liksom ikke inn. Hvilke nordmenn har hatt stor og varig internasjonal suksess? Ingen utenom a-ha. Svenskene har drøssevis. De har framelsket den publikumsvennlige populærmusikken, vi har trykket den ned. Vår eksport av populærmusikk kan sammenlignes med det de tidligere østblokklandene sto for, mener Bjørn Terje Bråthen.

Skille mellom artister

Han mener at såkalt "kommersiell musikk" i mange tiår har lidd under finkultur-politikken i radio og tv.

På 60-tallet fikk man til nød høre Gluntan i Ønskekonserten, og Ti skuddet gikk annenhver uke. På 70-tallet var det klart for politisk korrekte band som Vømmøl, mens band som Return, Franklin og Da Vinci ble sett på med skråblikk på 80-tallet.

Selskapet TONO forsvarer artister og komponisters rettigheter og passer blant annet på at de får inntekter for radiospilling.

– TONO skilte klart på utøverne. Ole Ivars kunne for eksempel få 100 kroner per spilleminutt på radio, mens samtidskomponist Arne Nordheim fikk 12 ganger så mye. Som en reaksjon på dette – for å ivareta norske populærartisters interesser – ble Norsk Artistforbund etablert, sier Bråthen.

– Jeg støtter William Kristoffersen i hans kamp for å gi danseband en riktigere og mer synlig plass i norske medier, i radio og tv. Men vi må gjerne løfte blikket og inkludere andre sjangere. Det er mye musikk, "kommersiell popmusikk", som hele tiden blir sett på med et flir av enkelte.