På det naturlige amfiet rundt ruinene der hus og fjøs en gang sto, er 45 amatørskuespillere med på å gjenskape lokalhistorien til Feiring. Personene i spillet er historiske og har tråkket sine føtter ved gruvene, da de er hentet fra bygdebøker i området.

Manusforfatter Tor Karseth har diktet videre, og resultatet er en innholdsrik forestilling der det skjer en hel del for de nesten 170 feiringene som bodde i det lille samfunnet ved Torgunrudelva.

– Det er mye dramatikk i historien til disse menneskene, og de levde i en strevsom tid. Det er uår og sult, ulykker, Napoleonskrig og selvfølgelig kjærlighet, sier Anne Ekornholmen. Karseth har gjort en kjempejobb med manuset, og stykket er ikke minst fullt av gode sanger, sier hun.

– Hvert år kommer publikum fra hele Romerike, og i fjor hadde vi over 650 besøkende fordelt på de fire oppsetningene, sier Ekornholmen.

Ingen tennissokker

Det er en hest og to griser med i forestillingen, kostymene er selvsydde og aldersspredningen blant skuespillerne er på hele 64 år. Nye scener og små forandringer gjøres hvert år. I helgen blir det også åpning av en gruve, salg av rømmegrøt og spekemat, og det smeden smir på gammelt vis.

Irene Brodshaug har vært med på alle oppsetningene, og har hatt rollekarakteren Dorthe hver gang.

– Jeg tror folk blir litt overrasket over hvor bra kvalitet det er på forestillingen. Det er ikke noe småtteri, men veldig samstemt og gjennomført. Alt er tenkt på, og det stikker ikke fram en eneste tennissokk noe sted, for å si det sånn. Jeg opplever at vi får positiv respons fra folk i bygda på det vi gjør, sier hun.

En av de andre hovedrolleinnehaverne, Vegard Halvorsen, sier seg enig.

– Vi blir tatt godt imot og får tilbakemelding på at det vi gjør er bra, og det er jo morsomt. Vi veit at vi holder mål, og spillet markedsfører bygda på en god måte. Jeg tror det er med på å sette Feiring på kartet, og gir liv til museet, sier han.

Spenstig

Ideen til jernverksspillet kom fra Jan Kristen Brodshaug, som har hatt en interesse for jernverket i mange år. Sammen med Guro Ekornholmen lette de fram historien i bygdebøker, og sendte forespørsel til manusforfatteren.

– Det var ganske spenstig egentlig, hele område var dekket av kvist og bringebærkratt som vi har fjernet på dugnad. Alle som er med jobber frivillig, og nå kommer det hundrevis av folk opp hit hvert år for å se på, sier han.

De to niåringene Celine S. Kallevig og Rebekka R. Andresen er med for andre og femte gang på rad, og stortrives med å spille teater.

– Vi må snakke dialekt og gå barbeint, men det blir en vant til, sier de.

– Bare man ikke tråkker i brennesle, eller møter på en hoggorm, legger de raskt til. Hvis de hadde levd på 1800-tallet, ville det verste vært å gå sulten hele tiden, og dessuten ikke kunne høre på musikk.

– Jeg klarer meg ikke uten musikk, sier Celine, som danser både funkjazz og hiphop.

– Men så gjorde det ikke noe å skitne seg til, sier Rebekka, og kliner et blåbær utover forkleet.

Forestillingen har premiere fredag kl. 19, og spilles lørdag to ganger; kl. 14 og 18. Siste gang søndag kl. 17.