Terje Sørensen i kulturetaten synes det er naturlig å framheve Tingvoll – Eidsivatingets voll. Her står pilegrimssteinen, og herfra går leden videre gjennom Sundet og nordover til Stange. Pilegrimene gikk hit til Eidsvoll kirke, som var viet Det hellige kors, og som hadde både Olav- og Maria-kapell.

Wergeland-familien

– Pilegrimsleden må ikke forveksles med den kulturhistoriske stien som også går her ved Eidsvoll kirke, understreker Terje Sørensen. Henrik Wergelands far Nicolai var prest i kirken. Og skogholtet ved siden av kirken er blitt kalt Mors lund eller Wergelands lund helt siden den gang da prestefru Wergeland holdt lunsjer her i det grønne.

– I tillegg er jo Tingvoll stedet for Eidsivating, som ble holdt fra Bottolvsmesse 17. juni hvert år i seks hundre år, fram til Oslo overtok som tingsted rundt år 1600, forteller Sørensen. Midt på plassen står minnesteinen over Lagtinget. Her er også monumenter over Henrik Wergeland og søsteren Camilla Collett, samt over de falne i 2. verdenskrig. Eidsvoll har trolig vært kirkested helt fra 1017, for Snorre skriver i Olav den helliges saga at da gikk kong Olav til messe i "Eids kirkju".

De moderne pilegrimene som går i Eidsvoll anbefales å ta en avstikker på Kulturhistorisk sti med start på Tingvoll. Stien er i alt tre kilometer lang, og tar hovedsakelig for seg minner om Wergeland-familien. Man kan blant annet besøke prestegården, og se ett av Camillas utsiktspunkter mot Andelva.

Fra Eidsvoll kirke går pilegrimsleden ned den historiske Eidsvollbakken, som har bevart sitt hulvei-preg. Bakken var hovedveien ned til Vorma fra de eldste tider og til 1923, da riksveien ble lagt utenom Tingvoll. I "Snorre" har Erik Werenskiold en kjent tegning av kong Olav den hellige som rir opp Eidsvollbakken for å grunnlegge Eidsivating. Midt nedi bakken lå et gjestgiveri i hundrevis av år, og her ble Norges første kurbad, Eidsvoll Bad, anlagt i 1838.

Eidsvoll på 1000-tallet

Som resten av landet var Eidsvoll tynt befolket i middelalderen. Da de første pilegrimene passerte bygda på 1000-tallet bodde det neppe mer enn tusen mennesker her, og alle bodde på gårder. Utenom gårdshusene fantes det bare stavkirken på Eid (Tingvoll), og noen buer i tilknytning til Eidsivating og båthavna i Eidsevja. Gårdene var færre enn i dag, med lange skogdekte moer mellom. Dette fortelles i kommunens brosjyre om pilegrimsleden.

Utover i høymiddelalderen økte folkemengden til en topp på 2000 mennesker ca. år 1300. Dette var grensen for hva jordbruket kunne brødfø, fordi omtrent seksti prosent av jorda var eid av Oslo-bispen, klostre, godseiere og Oslo-borgere.

Svartedauden på 1300-tallet førte til at folketallet i Eidsvoll sank til bare 400 mennesker. Det passerte ikke 500 igjen før ved slutten av pilegrimsperioden, ca. 1560. Bare de største gårdene var fortsatt bebodd. Ødegårdene ble brukt til beitemark eller grodde igjen med skog. Ganske tidlig ble det opprettet hvilestuer for pilegrimene, og egne beitemarker for hestene deres, St. Olavs-vanger. I 1302 påbød kongen dessuten at det skulle opprettes tavernehus for de reisende for hver hele eller halve dagsreise langs hovedveiene.