Jeg kan ikke huske at noen har satt utfor med så mange stilarter på et og samme album og samtidig landet med telemarknedslag. Her er tivolimusikk, pop, rock, prog, jazz og funk i skjønn forening, ofte framført med rytmiske sidesprang og uforutsigbarhet à la Frank Zappa. "Anyway but now" og "The Dog" er to eksempler på slektskapet til mesteren i musikalske krumspring. Oslobaserte Ping byr på musikk som er fylt av en mengde detaljer, her er lag på lag med hopsasa. De 15 låtene på plata har en noe ujevn framdrift, og hørt under ett kan den stanse opp litt her og der. Et velment råd er at bandet kjører noe mer på når de først har satt utfor. Ping havner neppe på noen hitliste med "The Castle Massacre". Men for den som vil ha boblende, fantasifull musikk som etter gjentatte spillinger stadig har nye ting å by på, er dette et opplagt alternativ.

Ola Einbu