Farsen "Den Spanske Flue", de tyske forfatterne Franz Arnold og Ernst Bachs sitt første store samarbeidsprosjekt, har gått sin seiersgang på så vel profesjonelle som amatørscener rundt i Europa siden urpremieren i 1913. Også her til lands, og ikke minst på Romerike, har denne dette elleville teaterstykket glitret i rampelyset mer enn en gang.

Torsdag kveld var det de dyktige ungdommene i Gjerdrum Amatørteater som ga seg farsen i vold. Selv om denne teaterorganisasjonen har bestått den ene dramatiske ildprøven etter den andre, er det kanskje første gang de spiller et stykke med så rigide dramaturgiske regler og forventninger.

Rammene i en farse er stramme. Her skal tempoet være på topp og forvirringen større enn hva fantasien kan klare. Også rollene skal være statisk profilerte. Det gis ikke stort rom for utvikling av rollefiguren i en farse. Blott til lyst, skal det være. Det er svært vanskelig å spille en farse godt. Enten treffer du, eller så blir det plumpt spill.

Ungdommene i Gjerdrum Amatørteater gjør en hederlig innsats i denne kjente farsen. Selv om noen har falt for fristelsen å kopiere mer eller mindre fra tidligere profesjonelle rolleinnehavere, klarer de å holde sine rolletolkninger elegant gjennom hele stykket. De er morsomme og viltre.

Mest markert er, som manusforfatterne har lagt opp til, sennepsfabrikant Luwig Klinke, mesterlig spilt av Sindre Stølan, Henrik Meisel i Wegar Monsens svært morsomme tolkning og Emma. Også denne rollen svært godt spilt av Christine Helland.

Ellers legger jeg godt merke til de herlig fnisende jentene, Helene Gullbrandsen og Maiken Middelhuis Eriksen som henholdsvis Paula og Wally.

Tempoet og rytmen i en farse er avgjørende. Presisjonen i dører som går opp og igjen, personer som nesten treffer hverandre og løper ut og inn av dører, er avgjørende for framdriften og hele innholdet i et slikt stykke.

Skuespillerne gjør dette godt. Særlig mot slutten når hele farsen rulles opp for åpen scenen, for å si det sånn. Det kunne ikke vært gjort bedre.

Derimot er scenestørrelsen et problem i denne oppsetningen. Den er for stor. Det tar lang tid å komme seg bort til den døren man skal ut, og kontakten på scenen blir ikke så tett som den skal være. Så scenografien må ta skylden for den dempingen av tempoet som spillet er utsatt for her og der. Dette merkes først og fremst når det er få skuespillere på scenen.

Ungdommene i Gjerdrum Amatørteater behersker altså farsekunsten. Men skulle hatt en tettere arena der de virkelig fikk utnyttet sine kvaliteter helt ut.

Jan Rudolf Pettersen

Forestillingen spilles også fredag 11., lørdag 12. og søndag 13. november