Det står to gutter i Trandumskogen. Armene er bundet bak ryggen med ståltråd. De står ved kanten av en nylaget grav, og ser ned i det mørke hullet. Guttene er i midten av i tjueårene.

Bak dem løftes et våpen, og snart høres et skudd. En av dem faller død ned i graven, og drar kameraten med seg. De er bundet sammen, og han som ennå lever er for svak til å holde igjen.

To tyske soldater begynner å fylle graven. Den levende gutten puster inn sand etter hvert som han begraves.

Så blir det stille i Trandumskogen.

Brutalt

173 nordmenn, 6 briter og 15 russere ble henrettet i Trandumskogen i Ullensaker under andre verdenskrig.

– Henrettelsesstedet var hemmelig, og soldatene som deltok, meldte seg frivillig, forteller historielærer Gunnar Horverak ved Nordby ungdomsskole.

Han har stilt seg opp ved siden av en av gravene, for å vise hvordan guttene sto mens de ventet på å bli skutt.

Dette kunne ha vært en idyllisk tursti. Men de nummererte gravene som ligger tilfeldig spredt i terrenget, gjør at vinden føles kaldere her enn langs andre skogsstier.

– Det som gjør dette spesielt ille, er at disse guttene var så unge. Mange var i 20-årene, og kjempet for noe de trodde på. Det kunne være bagateller som førte til at man ble dømt til døden. For eksempel var det en som skulle gjemme unna våpnene til det lokale skytterlaget. Han var det noen som tystet på, sier Horverak.

I skjul

Trandumskogen var Norges eget Abu Ghraib, eller Guantanamo. Mange ble skutt uten lov og dom. Tyske soldater meldte seg frivillig til å henrette guttene, og obduksjonene viste at mange hadde sand i lungene. Det tyder på at de ble begravet levende.

– Alle henrettelser foregikk tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Tyskerne hadde jo aktivitet borti leiren like ved her, og de ville ikke at soldatene skulle vite noe, sier Horverak.

Men noen fikk mistanke. En tysk soldat skjønte at det var et eller annet som foregikk mellom trærne. Han fortalte det til lederen i Milorg Ullensaker, og etter krigen ble gravstedet funnet.

Ble tatt

– Alle soldatene som hadde vært med på henrettelsene ble tatt etter krigen, og dømt til døden. Bare lederen Oscar Hans fikk leve, fordi han som offiser var beskyttet av rettsvernet. Han ble fradømt retten til å være i Norge for resten av livet, forteller historielæreren.

Det var ikke vanskelig å peke ut gravene. Tyskerne hadde kastet ulesket kalk over likene for å gjøre dem ugjenkjennelige. Over graven ble det plantet busker og trær, men ingenting vokste på grunn av kalken.

20 landssvikfanger fra Romerike ble hentet til å grave opp likene.

På plassen foran skogen er navnene til dem som ble henrettet slått opp. Det er en lang liste.