Blaker Ungdomslags teatergruppe

Premiere på Bruvollen i Blaker

Lørdag 5. mars

Blaker Ungdomslags teatergruppe skaper eventyrlige bilder med sin oppsetning av "Løven, Heksa og Garderobeskapet", som de hadde premiere på lørdag kveld.

Stykket er en dramatisering, gjort av Adrian Mitchell, av den første av sju bøker skrevet av Clive S. Lewis i 1950. Historien om fire søsken som blir evakuert fra en bombetruet London under krigen. Som bortimot en million andre barn på denne tida. De kommer til en professor i et mystisk hus. Der finner de veien til Narnia gjennom et garderobeskap. Stykket er vel kjent fra den engelske TV serien som har gått på norsk fjernsyn opptil flere ganger.

Stykket er fullt av paralleller til kristendomshistorien, der Aslan er bildet på Jesus, heksen er bildet på Satan, Lucy den troende og Edmund den ikke-troende. Edmund får smaken på en kokosbolle som han fester tankene til, som Adam og Eva var opptatt av eplet i Edens hage.

Der Aslan dør for å redde de andre, går parallellene til korsfestelsen av Jesus. Men hovedlinja er et oppgjør mellom det gode og det onde. Kampen mellom jord og himmel. Clive S. Lewis prøver å gi barna en mer spiselig utgave av den kristne lære. Og han bruker fantasifigurer fra så vel romersk som gresk mytologi.

Teatergruppa i Blaker skaper et godt inntrykk, med en god sceneløsning og enda finere kostymer. En sidescene representerer vår verden, og hovedscenen Narnia. Et fint scenografisk grep.

De mange unge som kler rollene jobber fint gjennom hele stykket. Noen skiller seg ut, som de fire barna, Silje Nord Holmer som Lucy, Ida Nord Holmer som Susan, Andrea Gaustad som Edmund og Are Grimstad som Peter. For det meste høy og tydelig tale.

Helen Gundersen spiller den hvite heksa. Og Helen er ond i sin skikkelse og viser kraft i tolkningen. Det gjør også den livlige utgaven av her Bever, dyktig spilt av unge Juni Eggum Teie. Også faunen her Tumnus, spilt av Tine Marie Moen og Aslan, spilt av Daria Mathea Zoric, gjør en god jobb i det eventyrlige skuespillet.

Nå har mange av de unge aktørene en noe monoton lesetone i sine replikker. Det skulle nok vært jobbet noe mer med rolleskaping. Det blir ikke godt nok teater av bare å kunne replikkene sine utenat.

Men det er et stort arbeid teatergruppa har lagt ned likevel. Og resultatet er blitt et severdig teaterstykke, selv om dramatiseringen til Adrian Mitchell ikke er noe stort verk.

Lite minneverdig er også musikken til Shaun Davey. Muzak-preget i store deler, og noen få sangbare melodier her og der. Men orkesteret og de unge skuespillerne gjør det beste ut av også dette.