– Før i tida het det seg at man skulle overlate gården i bedre stand enn da man selv overtok. Banalt og ganske barnslig kanskje, men en viktig drivkraft for min stafettetappe, sier Ola Harald Fjeldheim.

Sammen med Berit Espe og datteren Oda Emilie Fjeldheim (1 1/2) bor han i hovedhuset fra 1897 på Onsrud gård.

– Vi er opptatt av å bevare særpreget, samtidig som vi ikke skal bo i et museum. Da huset ble bygget var det for eksempel ikke vanlig med bad, og et kjøkkenet fra 1890-åra ville vært lite funksjonelt i dag, sier Ola.

Motefarger fra 1890

Store deler av hovedbygningen er pusset opp. Pikeværelset på gården har blitt omgjort til bad, og på kjøkkenet er innredning spesialbestilt etter gammel modell. Gruva ble modernisert allerede på 1930-tallet, og den " nye" ovnen står der fortsatt. Kjøkkentrappa i gangen var lite praktisk, og ny er bygget. Den kommer opp der Ola hadde rom, da bestemor bodde i 1. etasje.

Opprinnelig stil, farger og materialer står sentralt. Mange av møblene har fulgt gården i snart 100 år.

– Vi skrapte oss fram til rommenes opprinnelige farger. Jeg er ikke spesielt glad i polarvinteren som råder i manges hjem om dagen, men at blåfargen holder fluene borte fra kjøkkenet er en myte, sier Ola.

Panelet både ute og innendørs er malt med linoljemaling, slik de gjorde i gamle dager. Malingen slipper gjennom fuktighet, hefter bedre og gir et annet preg.

Kjøpte gården tilbake

Med planer om å utvide Onsrud leir kjøpte Forsvaret gården i 1993. Husene ble planlagt revet, og sto tomme fram til Ola tok over på odel tre år senere, da leieren ble nedlagt og all virksomhet flyttet til Sessvollmoen.

– Det var et vanskelig valg, men husker jeg gikk rundt på området her. Nyutdannet lærer og uten fast jobb. Det var lukten av korn og alle mulighetene som overbeviste meg. Andre i familien var ikke interessert, sier Ola og angrer ikke på valget om å beholde gården som har vært i familien siden 1917.

På Onsrud er det gjort funn tilbake til 1300-tallet. Det er i dag ingen aktivitet i leieren, men med husene på Onsrud har mye skjedd på 10 år, selv om Ola og Berit til tider føler restaureringen tar lang tid.

– Det har vært nyttig å finne fram bilder fra oppussingen underveis. På den måten ser vi at det går framover, sier Berit.

I 19 av 20 tilfeller mener Ola eiere av lignende hus blir anbefalt å rive, og at hovedproblemet er at byggmestere kan mest om nyere hus.

– Veldig synd. Det er ikke nødvendigvis dyrere å restaurere enn å bygge nytt. Her er det mye kvalitet å ta vare på, vi får et hjem med historie og sjel, og ikke mange har makent. Det er viktig å bevare særpreget, og en fordel å kontakte noen som kan gamle hus når man går i gang med slike prosjekter, sier Ola.

Formidler bygningstradisjoner

– En typisk endring i gårdsbruket på 1970-tallet var å kvitte seg med dyra, og satse stort på korn, forteller Ola og ser seg rundt på tunet.

Det typiske firkanttunet rommer tre hus, et stabbur og uthusbygninger. Grisehuset ble revet til fordel for korntørke og vognskjul med plass til større maskiner.

450 mål med dyrket mark, og 300 mål skog og beite forpaktes bort. Ola jobber på Hamar i et samarbeidsprosjekt mellom Norge og Sverige. Prosjektet samler og formidler bygningstradisjoner i grensetraktene, og er delfinansiert av EU. I tillegg er han aktiv i fortidsminneforeningen. Berit er lærer på Jessheim videregående skole.