28. januar for tre år siden ble livet brutalt snudd på hodet: 19 år gamle Øystein ble drept i en frontkollisjon på Mogreinasletta. Han fikk skrens, kom over i motsatt kjøreretning. Livet forsvant umiddelbart.

– Han var på vei til fetteren sin på Hauerseter. Så ringte det på døra. Det var presten. Jeg bare skreik, forteller Evy Søvik.

Den kvelden startet en ny tidsregning for familien. Nå er det bare før og etter.

– Det hadde vært mye skriving om hvor farlig E6 gjennom Romerike var. Likevel opplevde vi at Øystein på en eller annen måte var dråpen. Det er ikke sikkert det er riktig, for planleggingen av den nye E6 var jo allerede godt i gang. Likevel følte vi at det var hans ulykke som virkelig sørget for at ting skjedde. Flere politikere kom på banen og det ble også satt opp plastkjegler mellom kjøreretningene på strekningen. Det ble en “nok er nok”-holdning, forteller foreldrene.

– Hvordan opplevdes det at Øystein måtte dø for at «begeret skulle renne over»?

– Det var vondt. Men en eller annen måtte være det utslagsgivende. Det ble tilfeldigvis ham, svarer Evy.

Ofte kommer sorgen plutselig over dem, som en dusj. Når det skjer er umulig å forutse. Mange dager er de utmattede. Savnet er enormt.

– Tunge dager er det mange av, men det synes mest privat. Få ser det, for på jobben fungerer vi normalt, forteller Helge.

– For oss har det vært viktig å komme oss videre. Ikke sette oss ned og bli uføre – selv om jeg lå på sofaen i et halvt år etterpå, fortsetter Evy.

Tanken på Øysteins lillebror, Thomas, gjorde egentlig valget lett: De måtte fungere som en familie igjen.

LES MER: 42 ungdommer har mistet livet på romeriksveiene siden 1999.

Ni av ti forsvinner

Gigantutbyggingen av E6 mellom Ullensaker og Kolomoen – som kommer til å koste drøyt sju milliarder kroner – ble vedtatt nettopp for at bilister som Øystein skal få leve. Det var grundige utredninger som lå til grunn da det ble bestemt at den sterkt ulykkesbelastede strekningen skulle bygges ut, ifølge avdelingsdirektør Nils-Erik Bogsrud i Statens vegvesen.

– Det har skjedd enormt mange dødsulykker her, og det var bred enighet om at det eneste som duger er fire felt med midtskiller. Bare ved å sette opp fysiske skiller mellom kjøreretningene, er det lagt til grunn en reduksjon i dødsulykkene på hele 80 prosent, opplyser han.

I tillegg er det kalkulert med ytterligere 10 prosents reduksjon på grunn av tilrettelegging av sideterrenget for å minimalisere skadepotensialet ved utforkjøringer.

– Når vi da har luket bort møteulykkene og utforkjøringene med fatale utganger, står vi igjen med ti prosent av antallet dødsulykker vi har hatt. Vi må forvente at det fortsatt vil skje ulykker på strekningen, men regner med at det stort sett blir påkjøringer bakfra og «mindre ting», sier Bogsrud.

LES MER: – Jeg kjørte i fylla – jente (16) døde!

Avviser somling

Siden 1999 har 42 menneskeliv gått tapt på E6 gjennom Romerike, fordelt på 34 ulykker. 31 av de drepte mistet livet på strekningen Jessheim Nord-Hedmark grense, altså den strekningen som nå bygges ut.

Flere av disse ville trolig ha overlevd dersom veien sto ferdig da planleggingen av utbyggingen startet.

– Til å være et så stort prosjekt er ikke ti års planlegging og prosjektering mye. Det har faktisk gått veldig raskt, mener Nils-Erik Bogsrud.

Han avviser dermed at liv har gått tapt på grunn av somling.

– Slik systemet for veibygging i Norge er lagt opp – blant annet med mange planleggingsnivåer, som alle skal ha en politisk godkjenning – tar slike prosjekter tid, sier han.

LES MER: Har ingen tro på holdningskampanjer!

– Vi får ham ikke tilbake

– Har du dårlig samvittighet for noe som veisjef?

– Det må i så fall være at vi ikke har klart å gjøre forbedringer i veinettet raskt nok, for eksempel utbygging av E6 nord for Jessheim. Her har jeg blant annet fått mye pepper fordi vi ikke valgte å bruke penger på en midlertidig løsning med fysiske skiller mellom kjøreretningene, i påvente av utbyggingen vi nå ser. Det har skjedd en del ulykker i løpet av disse årene som da kanskje kunne vært unngått, men likevel står jeg for den prioriteringen vi gjorde. Å klargjøre veien for en midlertidig løsning ville ha kostet veldig mange penger, og ført til at firefeltsløsningen som nå bygges hadde blitt utsatt med flere år, svarer han.

Det vet også familien på Bøn. At det har vært et spørsmål om penger.

– Hadde de valgt å bevilge penger til midlertidige midtdelere, hadde kanskje Øystein vært her, erkjenner foreldrene.

– Føler dere bitterhet?

– Vi har vært bitre, men det har vi valgt å legge fra oss. Vi får ham ikke tilbake. Det må vi bare «face». Nå er vi glade for at noe gjøres med veien, slik at så få som mulig blir nødt til å leve med det vi gjør. For det er en sorg og en bunnløs smerte vi vil ha med oss resten av livet.

Familien mener et mer målrettet holdningsarbeid blant unge og bedre veistandard er to stikkord for å få ned den høye ungdomsdødeligheten på norske veier.

– Samfunnet i dag aksepterer at ungdommer dør. Det er kanskje naturlig, for vi føler oss alle ganske maktesløse. Hva får vi egentlig gjort? spør Helge.

Spørsmålet blir hengende i lufta.

LES MER: Facebook mot fyllekjøring!

Lillebror bak rattet

Den dagen Øystein døde var det iskaldt. Det hadde nettopp falt snø.

Denne vinteren har lillebroren Thomas for første gang vært sjåfør på vinterglatte veier. Han fikk lappen i vår.

– Å sende ham ut av døra og se ham sette seg inn i bilen og kjøre fra oss gjør vondt. Men han må få friheten. Vi kan ikke straffe Thomas for at Øystein er død. Det har vi ikke lov til, sier Evy Søvik og titter bort på sønnen som sitter i stolen ved siden av henne.

– Jeg tror Øysteins ulykke har gjort meg til en mer ansvarlig sjåfør. Eller; jeg vet at den har det. Når jeg er ute og kjører med venner, har det hendt mer enn én gang at de har forsvunnet i sine biler og ringt meg: «Hvor ble det av deg?», svarer han og ser tilbake på moren.

Hun smiler.