– Jeg var dum. Kristian var dum. To er døde. Jeg lever. Sånn er det bare.

I 32 år har Mette Klepleff (50) holdt på hemmeligheten: Hun har tatt et liv. Noen vet kanskje at hun var involvert i en dødsulykke, men svært få vet at det var fordi hun fyllekjørte.

Selv ikke folk i den nærmeste familien har visst. Ikke før nå, når hun for aller første gang åpent forteller om den vonde hemmeligheten.

– Kan jeg redde ett eneste liv ved å fortelle min historie er det verdt det. Dette er min mulighet – mitt bidrag til å gjøre noe med statistikken, forklarer hun.

I helga startet Romerikes Blad en artikkelserie om trafikkdød blant unge på Romerike.

De siste 10 årene har 42 unge mistet livet på veiene i vårt distrikt.

Husker fremdeles lydene

Det er lørdag kveld, og fest på lokalet i Ål i Hallingdal. Året er 1978. 18 år gamle Mette har allerede drukket litt hjemmelaget rosévin og et par drinker når hun setter seg i bilen og kjører mot festlokalet.

– Festen var slutt, men jeg traff en kamerat som spurte om jeg kunne kjøre ham hjem. Så kom ei jente og lurte på det samme. Jeg sa selvfølgelig ja, forteller Klepleff.

I en sving går det galt. Bilen får skrens, ruller ned en skråning og lander på taket i et vann.

– Jeg husker fremdeles lydene og ser det for meg i sakte film. Jeg kjenner følelsene, sier Klepleff i dag, 32 år senere.

Den unge sjåføren blir sittende fastklemt i vraket, opp ned og med vann langt ned i panna.

– Jeg husker at jeg ropte til de andre. Gutten i passasjersetet foran svarte. Jeg fikk aldri svar fra hun i baksetet.

De tre ungdommene blir kjørt i all hast til sykehuset på Hønefoss.

– Jeg fikk brist i to ryggvirvler, knekt kragebein, brudd i kjeven og en del sår som måtte sys. Han som satt ved siden av meg brakk halebeinet, forteller hun.

Livet snudd på hodet

Den 16 år gamle jenta døde. Det var Mette Klepleff og hennes dumme valg sin skyld.

Ifølge dommen fra Hallingdal herredsrett, avsagt 22. juni 1979, hadde hun en promille på minst 0,96 da ulykken skjedde.

40 dagers ubetinget fengsel, lød dommen.

– Et liv snudd på hodet, sier hun stille.

– Helt jævlig.

Senere ble Mette gravid, og dommen ble av hensyn til graviditeten gjort betinget.

I januar 1980 blir Øyvind født. Livet skal gå inn i en ny fase. Så; etter to måneder, blir livet snudd på hodet igjen:

Øyvind dør i krybbedød.

– Jeg opplevde det som en straff: Jeg hadde tatt et liv, nå måtte jeg betale. Øye for øye, tann for tann. Jeg var overbevist om at hans død var min skyld, forteller hun.

Men livet går videre. Nå med to dype sår.

Bar på en hemmelighet

I 1982 fikk hun en datter. Året etter ble Kristian født.

– Da hadde jeg lagt lokk på dødsulykken. Den ble aldri snakket om. Heller ikke Øyvinds død var et tema. Livet skulle stabiliseres, og da ble det ikke plass til følelser. Det er ikke alltid så lett å snakke om det vonde.

Men sårene og hemmeligheten bar hun på. Hele tiden.

Mette sitter på kontoret om formiddagen mandag 6. september 1999.

Så ringer telefonen. En av Kristian sine venner er i den andre enden.

«Kristian ligger i veien. Legehelikopteret har landet og sykebil og brannbil og ...»

Mette stormer ut av kontoret sitt på Vektertorget i Lillestrøm, møter en kollega, som tar nøklene til bilen hennes og kjører henne til Marikollen ungdomsskole.

– Vi parkerte bak den ene brannbilen. Da jeg rundet hjørnet så jeg han ligge i veien. De hadde nettopp gitt opp å få liv i ham, husker hun.

Dype sår

Kristian hadde kollidert med forhjulet til en lastebil. Føreren av lastebilen hadde ikke hatt noen mulighet til å avverge ulykken.

Med flere enn 100 ungdomsskoleelever som tilskuere, faller Mette ned på kne ved sin 16 år gamle sønn. For andre gang har hun mistet et barn. For andre gang har trafikken gitt henne dype sår.

– Kristian hadde ikke lenge i forveien fått motorsykkelen, en 125 kubikker. Men han hadde ikke rukket å ta lappen, og vi visste ikke da at han hadde brukt den til og fra skolen flere ganger. Vi hadde jo reist på jobb da han dro. Og her kommer det med samvittigheten inn, forteller hun.

Kristian hadde tatt et dumt valg.

DEBATT: – Vil ha fartssperre i alle norske biler

– Dumme valg dreper

Tårene triller.

Kort tid etter ulykken lager Mette et foredrag som hun holder for trafikkskoleelever. Budskapet er krystallklart:

– Fart dreper. Dumme valg dreper. Trafikken er noe man skal ha stor respekt for. Vær forsiktig!

I dag har Mette Klepleff en fanesak: 16-åringer har ingenting på en motorsykkel å gjøre.

– De kommer rett fra en tråsykkel og oppå noe som kan kjøre i godt over 100 kilometer i timen. Vi snakker om 16-åringer! sier hun engasjert.

– Hadde det hjulpet ville jeg ha lagt meg i et telt utenfor Stortinget, for å få politikerne til å skjønne at en lovendring må til.

Hun har dessuten tro på at mer av føreropplæringen må inn i skolen, og at det kan bidra til en holdningsendring blant unge gutter.

– Og jeg synes vi ikke skal være så redde for å skremme dem, bruke skremselspropaganda. Er de modne nok til å kjøre motorsykkel, er de også modne til å høre den brutale realiteten om hva som kan skje hvis man er uforsiktig og tar dumme valg, mener hun.

En slik brutal realitet er livet til Mette Klepleff. Årene fra hun var 18, og helt fram til i dag.

– Jeg har ikke hatt det lett, og livet trykker meg fremdeles ned. Langt ned. Jeg klatrer opp, men faller ned igjen. Gang på gang, men heldigvis er det lenger mellom hvert fall og det er lange perioder som er gode.. Men jeg står ikke fram nå for å få medlidenhet. Jeg står fram for at andre skal få slippe, for at andre skal få leve.