Det kommer fram i doktorgradsavhandlingen til Idunn Brekke ved Universitetet i Oslo. Den viser at førstegenerasjons innvandrere som tar høy utdannelse i Norge, stiller langt bak i køen når de skal konkurrere om jobb med nordmenn, selv om de har helt lik utdannelse og like gode karakterer.

– Man tenker at Norge er et samfunn der likhet regjerer og prestasjonene teller, men bakgrunn betyr faktisk mye for om du får jobb eller ikke, sier Idunn Brekke.

Afrikanere ansettes sist

Først blir nordmenn ansatt, så vesteuropeere, asiater og østeuropeere. Bakerst i køen står afrikanerne. Selv med samme mastergrad fra et norsk universitet og like gode karakterer som «Ola fra Toten», har afrikaneren kun 30 prosent av Olas sjanse til å få jobb etter endte studier.

– Det er et veldig lavt tall, sier Felix Omondi Osok (25).

For fem år siden forlot han hjemlandet Kenya og kom til Norge som utvekslingsstudent. Han valgte å bli og fullførte en bachelorgrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Sammen med kompisen Thomas Nicolai Wergeland (25) begynte han på mastergraden i samme fag for et halvt år siden og begge skal etter planen uteksamineres høsten 2009. Skal vi tro forskningen kommer Osok til å slite langt mer enn Wergeland for å få jobb når de er ferdig utdannet.

– Vel, jeg liker å ta utgangspunkt i meg selv og ikke hva statistikken viser, sier Osok på flytende norsk.

Jobber og studerer

Ved siden av studiene har han blant annet jobbet for Plan Norge. Nå jobber han deltid som oversetter i Medieoperatørene som skal lage en dokumentar om det omstridte valget i Kenya. Han er daglig leder i Utdanningshjelpen som bidrar med pengestøtte til barn og unges utdanning i konfliktfylte områder. I tillegg er Osok ansatt som prosjektmedarbeider ved universitetet og redaktør i det norsk-afrikanske bladet Kush Magazine.

– Jeg kjører på, sier Osok, som tror det skal gå greit å få en jobb han liker når han er ferdig med studiene.

Men han erkjenner samtidig utfordringene afrikanere og andre førstegenerasjons innvandrere har i møte med det norske jobbmarkedet.

– Språket og mangel på nettverk kan være en barriere. Det må innvandrere selv bli flinkere til å jobbe med. Men det går nok også på holdninger på begge sider, tror Osok.

Han forteller at flere utlendinger som har tatt utdannelse i Norge nærmest gir opp idet de sender av gårde søknaden.

– De søker jobber, men har liten tro på at de blir innkalt til intervju. De sier til meg: Tror du at du kan konkurrere med en som heter Johansen?

– Det er nok dessverre en del fremmedfrykt blant arbeidsgivere, sier kompisen Thomas Nicolai Wergeland.

Kaos og krig

Osok mener også media bidrar til at arbeidsgivere får et skjevt bilde av afrikanere. Det er stort sett fokus på krig, kaos og kriminalitet, mener han.

– Hvis man viser noe positivt, kommer det en reportasje fra en safari, smiler 25-åringen.

Når Osok blir ferdig med studiene om halvannet år, vil han jobbe noen år i Norge, for eksempel i Kirkens Nødhjelp eller i Utlendingsdirektoratet. Men det rykker i reisefoten og han ser for seg en internasjonal jobb i framtiden.

– Kanskje i FN? sier Felix Omondi Osok. (ANB)

Det mener statssekretær Libe Rieber-Mohn (Ap) i arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).

– Seks av ti får jobb via nettverk i form av norske venner. Her har innvandrere et dårligere utgangspunkt. Språkkunnskaper er også helt vesentlig, sier Rieber-Mohn.

Idunn Brekke, som har skrevet doktorgradsavhandlingen, tror også manglende nettverk og språkbarrierer kan være noe av forklaringen på at innvandrerne står bakerst i jobbkøen. Men hun mener diskriminerende arbeidsgivere også bidrar til den dystre statistikken.

– Noen arbeidsgivere har en feilaktig forestilling av at disse gruppene ikke er godt nok kvalifiserte. Det er ingen grunn til å tro at innvandrere som har fullført høyere utdannelse i Norge er mindre motiverte enn etniske nordmenn, påpeker Brekke.

Libe Rieber-Mohn sier det er viktig å ta folks opplevelser av diskriminering på alvor.

– Arbeidsgivere vil ha mest mulig kompetanse og minst mulige omkostninger. Da velger man gjerne det trygge og kjente. De må gjøres oppmerksomme på kompetansen som finnes der ute, sier Rieber-Mohn, og viser til at regjeringen blant annet har iverksatt et forsøk med moderat kvotering av innvandrere til statlige stillinger.

– Synliggjøring kan føre til at flere får innpass. Vi får stort behov for arbeidskraft i framtiden og i en globalisert verden trenger vi internasjonal kompetanse, understreker Rieber-Mohn.